hits

Du verden så koselig...

...det kan være når strømmen går.

Ingen lydforurensning fra TV, radio eller mobiler, nettet blir borte så man blir NØDT til å snakke med de andre i familien, man finner fram stearinlys og setter på hvert bord, finner ei bok og tenker at nå skal vi virkelig KOSE oss!

Sånn var det her i dag. Jeg hadde akkurat tenkt å støvsuge og deretter lage kyllingpita, og så ble det mørkt.

Vi famlet fram fyrstikker og tente lys der det gikk an, Ingvar snakket uhemmet om hvor koselig dette var, og jeg var ikke uenig. Om strømmen hadde funket hadde han sikkert satt på «Child in time» med Deep Purple, og den liker jeg ikke. Tanken på at det kunne gå ei stund før jeg trengte å høre den var slett ikke ubehagelig.

Jeg konstaterte at jeg hadde 21% strøm på mobilen, og sjekket facebook en siste gang ved hjelp av mobildata før jeg lot meg henfalle til sofaen, ei bok og et urlite hint av 1800-tallets levemåte. Jeg hadde lest ca. ei og ei halv setning før jeg kom på at det kanskje gikk an å lade mobilen via PCen som var fulladet. Dette strømbruddet kunne ta tid, og tanken på 21% og dalende batteri er forbundet med stort ubehag for ei face-avhengig dame i 2018. Etter det lille avbrekket fant jeg fram boka igjen.

Stearinlys lyser akkurat for lite til at man ser å lese. Man kan selvfølgelig sette seg nærmere lyset, men faren for at enten boka eller håret tar fyr er såpass tilstedeværende at sånne risikoprosjekter er litt dødfødt. Dermed la jeg bort boka.

Jeg hadde tvinnet tomler i ca 2 sekund da Ingvar ymtet fram på at han i grunn begynte å bli sulten. Da eldstesønnen kom inn og diskuterte med sin far hvorvidt det var mulig å begynne å lage middag på peisen i stua, mente Ingvar, som har et ulidelig savn etter gode gamle dager, at det var en vanvittig god idè. Han klarte dermed fra handicap-posisjonen sin å sette oss andre i sving på et stupmørkt kjøkken, der vi fant fram jerngryte og finnbiff. Retten ble omhyggelig plassert på peisen, og igjen hørte jeg en leksjon om hvor utrolig mye koseligere det er når strømmen er borte og man kan gjøre ting sammen som i riktig gamle dager!

Jeg er gammel nok til å huske begynnelsen av 70-tallet. Jeg savner ikke det engang, og langt mindre riktig gamle dager. Jeg liker at nettet funker, at jeg kan sette på komfyr, vannkoker eller støvsuger, at jeg kan lade det som lades kan og slipper å koke på vedovn. Men ok. Dette kunne da umulig vare evig. Få gryta på kok nå, så kan jeg sette meg ned å kose meg mens jeg venter på at strømmen skal komme tilbake, tenkte jeg.

Ingvar samler på alt mulig av gamle ting. Her før jul kom han hjem med to oljelamper som besteforeldrene hadde hatt. Det synes han er stor stas, og siden situasjonen nå var så urkoselig og gammeldags fra før, oppfordret han vår eldste sønn til å hente dem. De ble tent og satt på peisen like ved ved finnbiffgryta som nå så vidt begynte å trekke. For å liksom lyse opp i det provisoriske kjøkkenet. Jeg hadde hentet meg en Baileys og satt meg til rette i sofaen med et juleblad jeg ikke hadde lest enda. Det hadde større skrift enn boka, så jeg gikk optimistisk løs på første side.

Da knaste det. Eldstesønnen som blir 24 på mandag skulle åpne for litt mer flamme på oljelampe nr.2, og det skjøre glasset som sikkert ikke hadde vært i bruk siden 50-tallet tålte ikke påkjenningen. Javel. Opp av sofaen igjen, berge bikkja inn i hundeburet før labbene fikk seg en kirurgisk omgang, finne fram de hypermoderne tørrmoppene som tar ALT og gjøre en innsats i en god omkrets rundt ulykkesstedet mens sønnen hentet kost og støvbrett. Slike ting man har litt utilgjengelig siden man vanligvis bruker støvsuger.

Da vi endelig hadde fått opp alle mikro-delene av den knuste antikviteten kom Ingvar med en velrettet bekymring - kom det glassbrott i finnbiffgryta? Det er en av de situasjonene der du VET hva du burde gjøre, men leter etter alle mulige smutthull for å gjøre det mest behagelige. Det mest behagelige her og nå var å la det stå til. Men vi vet jo at det ikke er lurt. Glassbrott i tarmsystemet er ikke å anbefale. Det var nå halvannen time siden strømmen gikk, og jeg hadde enda ikke «koset meg».

Jeg ga nå uttrykk for egen oppgitthet og overdreven tiltakslyst på de andre - på de mest ugunstige øyeblikk. Med en tirade om at når vi omsider ville få rigget i stand til denne forhistoriske kosekvelden ville strømmen antagelig komme tilbake. Dermed tok eldstesønnen ansvar for gryta, helte ut innholdet, fant fram ny finnbiff og fikk den på kok på peisen.

Etter at glassbrottene og gryta var tatt rede på satte jeg meg nok en gang ned i sofaen igjen og tenkte at nå - NÅ SKAL DET FAEN MEG KOSES HER! Bare sånn til strømmen kommer tilbake og jeg må begynne med det jeg egentlig skulle gjøre i dag. Jeg krøllet meg demonstrativt sammen i sofahjørnet og sa at hvis noen nå hadde mer glass i maten skulle jeg aldri koke noe som helst mer. 

Og akkurat da kom den. Strømmen.

"Ikke spis av eplene!"...

...befalte Vårherre da han hadde skapt Adam og Eva.

Edens hage var velholdt og koselig, og enhver gartner eller hageplanlegger ville ha misunt Vårherre både arkitekturen og frodigheten. Om der var noen utegrill og badestamp skal jeg la være usagt, for nøysomhet var enda et ideal, og trangen til å vise seg frem for naboene var ikke oppfunnet siden der ikke var noen naboer å vise seg frem for. 

«Hva er det som feiler eplene?» spurte Eva. Hun var som mange kvinnfolk etter henne interessert i å ha mest mulig ingredienser å variere i, så den begrensningen på frukten var hun ikke helt fornøyd med. «Det blir ikke verken Waldorfsalat eller eplekaker hvis vi ikke kan høste av eplene!» kranglet hun.

Adam på sin side var mer lydhør. «Nå hører du etter når Vårherre snakker! Det er rikelig med fisk i havet, og til dessert kan vi spise banan og hasselnøtter. Her om dagen kjedet jeg meg så besatt, så da satt jeg og rota med ei grein i tjukkmelka. Det ble krem! Det var faktisk veldig godt! Jeg vil ha mer krem heller! Drit i eplene!»

Eva tenkte at eplekake med sånn krem kunne sikkert ha vært riktig godt, men Adam var ikke i humør til å la seg overtelle akkurat nå. Hun fik bruke litt list senere.

Ut på dagen spaserte hun en tur i hagen for å se om der var noe annet å spise, matlei som hun var. Da hun passerte epletreet så hun en slange som buktet seg oppover stammen.

«Jeg hører dere ikke får spise av eplene...?» hvisket den. 

«Nei, Vårherre sa så. Ikke at jeg skjønner hvorfor, de ser både modne og gode ut, og jeg tror faktisk at når det gjelder sånn frukt så kunne jeg spist fem om dagen!»

Slangen nikket ivrig og bekreftet at fem frukter om dagen ville vært bra for hjerte og karsykdommer, samt at det ville motvirke fedme når man hadde spist for mye fett kjøtt. Med mindre man var allergisk, da.

«Jeg synes den begrensinga er noe forbannet tullprat!» sa slangen overbevisende. «Og jeg skal si deg en ting, at om du vil smake på en, så skal du bare ta! Det er rikelig av dem, og Vårherre har visst nok å holde opptelling med. Han har skapt så mange fruktarter nå at et eple fra eller til...»

Lenger kom han ikke før han hørte knasing i sprøtt epleskall og febrilsk tygging. Jaggu var de lett å overbevise, sånne kvinnfolk!

«Du fader den var god! De her kan både karamelliseres, syltes, steikes, hermetiseres eller brukes rå! Og så var det faktisk litt spennende å ta uten lov - tenk om ungene i framtiden kan ha det moro med sånt, å gå på epleslang! Det blir jo kjempemoro for dem! Og nå kom jeg på en selskapslek! Hva om man legger disse i vann, har litt mel i, og så binder vi hendene på ryggen og prøver å bite...»

Dessverre ble Evas forestillinger om epler som både mat og underholdning avbrutt av Adam som kom busende i ei helvetes fart. 

«Hva i alle dager er det du driver med? Spiser du av den forbudne frukten, din drittkjerring!» Adam hadde oppdaget at dette å få et kvinnfolk sammen med seg var like mye påpassing som hjelp.

«Klyp igjen og smak på godsakene! Black Adder her sier at det bare er noe forbannet pisspreik at vi ikke skal få spise av eplene! Hvorfor skulle Vårherre skape dette her hvis det ikke var meningen å bruke det? Skal de henge her å råtne opp? Skal vi la maten gå til spille, kanskje? Skal vi KASTE mat???»

Adam klødde seg i hodet og grublet en god stund på den argumentasjonen. Den var faktisk såpass god at han trodde Vårherre også måtte innse at forbudet var urimelig. Å kaste mat var en stor synd, det var da noe alle visste. Han kikket ned på den halvspiste epleskrotten, rakte ut en hånd, som Eva velvillig fylte med restene av eplet. Han prøvde å gnage rundt kjernehuset men måtte likevel lirke ut noen steiner som satte seg fast mellom fortennene. 

Både Eva og Adam syntes de så øynene til slangen smalne, og at den ene munnvika dro seg ondskapsfullt til siden. 

«JASSÅ!» hørte de Vårherre brøle bak treet. «Det var det jeg visste! Dere klarte altså bare ikke å la de eplene være? Men dette skal dere jaggu få igjen for!»

Og sånn var det at Adam og Eva sto skolerett for Vårherre for første gang. De fikk en reprimande som bevisstgjorde dem på både kosthold og nakenhet, slangen ble fratatt muligheten til å utvikle både legger og lår, Eva fikk beskjed om at fødsler skulle bli så vondt at man med tiden skulle måtte ta i bruk både epidural og lystgass, og Adam fikk beskjed om at jordbruk skulle bli et rent helvete å drive med. Barre fordi Adam hadde hørt på Eva og var så eplekjekk at han åt de der få fruktbitene, skulle «jorden være forbannet, og med strev skal du nære deg av den alle dine levedager!» sa Vårherre med både kuling og torden i stemmen.

Og det fikk Vårherre rett i, for takket være det der forbannede eplestuntet har altså jordbruksnæringa vært et slit i alle år. Mange bønder har strevd med karri og utarma jord, statlige drifts- og næringstilskudd som knapt holder til å skifte dekk på traktoren, dårlig skadeerstatning og rykte om usikker og knotete atferd når de er på bytur.

#humor #syndefallet #bibelhistorie #blogg #epler #frukt #forbudt #slange #edenshage 

Foto: Google

«Ikkje et av æplan!»...

...befalt Vårherre då han ha skapt Adam og Eva.

Edens hage va velholdt og koselig, og enkvar gartner eller hageplanlægger vil ha misunt Vårherre både arkitekturen og frodigheta. Om der va nåkka utegrill og badestamp ska e lætt va usagt, før nøysomhet va enda et ideal, og trangen tel å vis seg fram før naboan va ikkje oppfunne sian der foreløpig ikkje va nån naboa å vis seg fram før.

«Ka så feila æplan?» spurt ho Eva. Ho va som mange kvinnfolk etter ho interessert i å ha mæst mulig ingrediensa å varier i, så den begrænsninga på frukten va ho ikkje helt førnøgd mæ. «Da bi ikkje verken Waldorfsalat eller æplekake vess vi ikkje kan høst av æplan!» krangla ho.

Adam på si sia va meir lydhør. «No hør du ætter når Vårherre snakka! Det e rikelig med fesk i havet, og tel dessert kan vi et banan og hasselnøtter. Her om dagen kjeda e meg så besætt, så då satt eg å rota mæ ei grein i tjukkmælka. Da vart kræm! Da va faktisk bættelig godt! E vil ha meir kræm heller! Drit i æplan!»

Eva tenkt at æplekake med sånn kræm kunn sekkert ha vørre godt, men Adam va ikkje i humør tel å la seg overtæl akkurat no. Ho fækk bruk litt list seinar.

Ut på dagen spasert ho en tur i hagen før å sjå om der va nåkka ainna å et, matlei som ho va. Då ho passert æpletreet såg ho en slange so bukta seg oppover stammen.

«E hør dåkk får ikkje et av æplan?» kviskra han.

«Jau, Vårherre sa så. Ikkje veit e koffør, de ser både moden og god ut, og e trur faktisk at når da gjeld sånn frukt så kunn e ha ette fæm om dagen!»

Slangen nekka ivrig og bekræfta at fæm frukta om dagen vil va bra før hjerte og karsjukdomma, samt at da vil motverk fedme når man ha ette førr mykkje fett kjøtt. Med mindre man va allergisk, då.

«E syns den der begrænsninga e bærre nåkka førbainna jåssprat!» sa han overbevisanes. «Og e ska sei deg en teng, at om du vil smak på ei, så ska du bærre ta! Det e rikelig av de, og Vårherre har vesst nok å hold opptælling mæ. Han ha skapt så mykkje fruktarta no at ei æpla tel eller ifrå...»

Lenger kom han ikkje før han hørt da knasa i sprøtt æpleskall og tygdes febrilsk på sia av han. Jaggu va de lætt og overbevis, sånner kvinnfolk!

«Du fader den va god! De hær kan både karamelliseres, syltes, steikes, hermetiseres eller brukes rå! Og så va da faktisk litt spennanes å ta uten lov - ka du trur i framtia vess ongan kan ha da artig mæ sånt, og begynn å gå på æpleslang! Da bi jo kjæmpeartig før de! Og no kom e på en selslapslek! Kan om man lægg de her i vatten, og har litt mel i, og så bett vi hendern på ryggen på folk og prøva å bit...»

Dessverre vart forestillingan hennes Eva om æple som både mat og underholdning avbrøtten av han Adam som kom busanes i ei helsikes fart.

«Ka i farken e da du driv i???? Et du av den førbudne frukten, di sjitkjærring!» Han Adam ha oppdaga før lenge sian at det her å få et kvinnfolk i lag mæ seg va like mykkje påpassing som hjælp.

«Klip att og smak på godsakern! Han Black Adder her sei at da e bærre nåkka førrbainna tull at vi ikkje ska få et a æplan! Koffør sku Vårherre skap det her vesst da ikkje va meiniga å bruk da? Ska de hæng her å råtten opp? Ska vi lætt maten gå tel spille, kanskje? Ska vi HIV mat???»

Adam klødd seg i hauet og grubla ei god stund på den argumentasjon. Den va faktisk såpass god at han trudd Vårherre også mått innsjå at førbudet va urimelig. Å hiv mat va ei stor synd. Da visst jo alle. Han kika ner på den halvetne æpla, strækt ut ei hand, som Eva velvillig fylt mæ ræstan av æplet. Han prøva å gnæg rundt kjernehuset mæn mått likevel lerk ut nån steina som sætt seg imella førtennern.

Både ho Eva og han Adam syns de såg øuan tel slangen smalna litt, og at ei munnvik drog seg ondskapsfullt tel eine sia.

«JASSÅ!» hørt de Vårherre brøla bak treet. «Da va da e visst! Dåkk klart asså bærre fakern ikkje å lætt æplan va? Men det her ska dåkker pinadø få igjen førr!»

Og sånn va da at Adam og Eva sto skolerett før Vårherre før første gång. De fækk en reprimande som bevisstgjor de på både kosthold og nakenhet, slangen vart fratatt muligheten tel å utvekkel skanka, Eva fækk beskjed om at fødsla sku bi så ont at man mæ tia mått ta i bruk både epidural og lystgass, og Adam fækk beskjed om at jordbruk sku bi et rent helvete å driv mæ. Bærre før at Adam hørt på ho Eva og va så æplekjækk at han åt de der skarve fruktbitan, sku «jorden være forbannet, og med strev ska du nær deg av den alle dine levedaga!» sa han mæ både sørvæstkuling og torden i stæmmen.

Og da fækk Vårherre rætt i, før takket være det der førrbainna æplestuntet ha altså jordbruksnæringa vørre et slit i alle år. Mange bønder ha stræva mæ karri og utarma jord, statlige drifts- og næringstelskudd som knapt hold tel å skift dækk på traktoran, dårlig skadeerstatning og rykte om usekker og knotåt atferd når de e på bytur.

#humor #syndefallet #bibelhistorie #blogg #epler #frukt #forbudt #slange #edenshage 

Foto: Google

Bebudelsen...

...foregikk omtrent slik:

Gabriel trampet barføttene i steinhella utenfor huset for å riste bort noe støv. Så løftet han hånda og banket på.

 «Ja, kom inn» hørte han den unge kvinnestemmen innenfra. 

Han trakk pusten og slapp den ut gjennom sammenknepne lepper, sånn at kjakene sto som kuler ut fra de bakerste jekslene. Det var bestandig han som fikk disse vanskelige oppdragene med å bringe bud fra Vårherre til den jordiske skare, og denne gangen var det i overkant kinkig, syntes han.

«God dag. Ikke vær redd, mitt navn er Gabriel...» sa han så vennlig som han kunne etter å ha åpna døra på gløtt. 

Han fikk ikke sagt mer før Maria, som ungjenta het, sperret opp øynene og mistet leirkrukka hun nettopp hadde hatt i hendene rett i gulvet. 

«Men hva i Herrens navn?»

«Ja,» sa Gabriel så beroligende og diplomatisk som han bare klarte. «Du er forsåvidt inne på det, dette skjer i Herrens navn.»

Maria vippet de største krukkeskårene bort i hjørnet med stortåa og så opp på engelen som sto der. «Hva er det du vil?»

«Jo altså nå skal du høre...» Gabriel hadde forberedt seg på denne samtalen, men nå kjente han at han måtte ta seg på tak. «Det har seg sånn at Vårherre har sett seg lei på all galskapen folk finner på, så nå har han tenkt å få noen etter seg, som skal redde verden for all synd.»

Han skjønte straks at dette var en dårlig innfallsvinkel, det var et alt for overfladisk bilde av hennes rolle i opplegget. Pokker også så vanskelig dette skulle være!

«Hva snakker du om?» spurte hun mens hun liksom løftet det ene øyenbrynet litt opp. Gabriel måtte være mer konkret, skjønte han. 

«Jo, han har tenkt å få seg en sønn.» Sånn. Da var det ute.

Maria fnyste og snudde seg for å plukke opp noen av de mindre skårene av den knuste krukka. «Jaja, det må han da gjerne gjøre, det kan da ikke jeg si noe om.»

Jaha. Gabriel forsto at her var det ikke nok å hinte, men han var enda litt forsiktig. 

«Nja... jeg er ikke så sikker på det» sa han med et lite kremt. 

«Hva mener du?» Nå så hun opp igjen. 

«Eh...jo...han har bestemt at du skal være mor til barnet.» Tydeligere enn dette kunne det ikke sies. 

Maria sperret opp øynene igjen og kløp til et skår sånn at hun skar seg til blods på tommelen. 

«AU! JEG????? Hvorfor i heiteste skal JEG være mora? Jeg er jo bare ei ungjente!»

Gabriel kremtet igjen.

«Nå ja, tia går da fort for oss alle...» Han skjønte så fort replikken var ute at det ikke var rett ting å si til et kvinnfolk. Øynene hennes smalnet og hun strammet leppene litt før ho kastet på nakken og igjen kom med et lite fnys.

«Dessuten er jeg jo forlovet med Josef!" sa hun, litt sånn eplekjekt og hovmodig. "Har Vårherre tenkt på hva HAN vil si om det her?»

Gabriel tenkte seg litt om og funderte litt på saken.

«Nei altså, akkurat den saken tror jeg han har overlatt til deg. Han regnet vel med at du ville finne en passende anledning der Josef ikke er spesielt kritisk...til sånt.»

Både Gabriel og Vårherre var mer enn klar over at folk tyvstartet deler av samlivet lenge før ekteskapet, og at de fleste kvinnfolk var noen kløppere på å bruke akkurat slike situasjoner til å overbevise menn om både det ene og det andre. Og det kunne vel ikke skade om Maria fikk et aldri så lite hint om at de var klar over det. Hun skulle jo tross alt bistå familien. 

«Ditt svin! Du kan hilse og si at dette blir ikke aktuelt!» Hun snudde trassig ryggen til. Blånekte, det gjorde de, om det så var selveste Vårherre som var på sjekkern! Best å slippe katta ut av sekken, forsto Gabriel. 

«Øøøøøh, nå har det seg sånn at du allerede er på tjukken.»

«HÆ???» De oppsperrede øynene på jenta sto nå som tennisballer ut av øyehulene. Ikke at tennisballer var oppfunnet enda, men Vårherre brukte nå av og til å innvie Gabriel i forskjellig som kom til å bli aktuelt i framtia.

«Hvordan kunne DET gå til?????» nærmest skrek Maria.

«Nja, du vet Gud er jo en allsidig kar, intet er umulig...og så videre.»

Nå hadde Maria satt seg ned på en krakk bort på gulvet. Hun holdt hendene for brystet og rugget litt att og fram. Gabriel var engstelig for at hun skulle begynne å hyperventilere. Det verste han visste var når kvinner enten begynt å skrike, eller å hyperventilere.

«Å herregud! Hva kommer MAMMA til å si!» ropte Maria, nå med nesten ekte fortvilelse i stemmen. 

Nå våget Gabriel seg bort til henne og la hånden forsiktig på skuldra hennes.

«Du, vet du at akkurat det kommer ikke historien til å si så mye om, men Josef blir å godta det. Såpass kan jeg røpe.» Gabriel syntes han måtte hjelpe litt til, nå når hun begynte å bli så hysterisk kvinnelig. Herregud som han hatet sånne opplegg!

«Og ungen blir en enkel unge å ha med å gjøre.» fortsatte han mens han var igang, og hun tross alt holdt litt stille. 

«Dere skal forresten kalle ham Jesus, kommer jeg på. Det var visst viktig...»

«JESUS??? Gud for et rart navn! Aldri hørt om NOEN som heter det. Og jeg som skulle kalle opp bestefar og alt!»

Gabriel hevet brynene og så i veggen. Sannelig hadde Vårherre overgått sin egen fantasi når han skapte kvinnfolk! Han kom aldri til å bli klok på disse krumspringene i tilstand, vendinger eller humør. 

«Jo jo» sa han litt oppgitt. «Men du kommer til å bli veldig kjent for det her.»

Maria kvakk til, tørket tårene og så forventningsfullt opp på Gabriel.

«Å?? Sier du det? Over hele Nasareth?»

Jaha, så da var DEN innfallsvinkelen som skulle gjøre susen! Han tenkte igjen tanken på kvinnfolk og kronisk uforutsigbare sinnstemninger, og himlet litt med øynene før han sa:

«Ja. Over hele verden, faktisk.»

Maria hoppet opp og klappet i hendene, svinget seg rundt og kastet kokett på håret.

«Er det SANT???? Bare for det her? OKEI!!! Da er jeg med!!!! Da må jeg kanskje klippe og fikse håret, shoppe litt klær... er det lenge til jeg blir SÅ kjent?»

Hun stoppet opp og så utålmodig på Gabriel, som på sin side innså at nå ble det vanskelig igjen.

«Eh...ja. Du trenger ikke å klippe håret i dag, for å si det sånn.» Det var jo en sterk underdrivelse, men han forsto at han måtte prøve å ikke ta gleden fra henne nå som hun var på gli.

«Men NÅR???» maste Maria og satte hendene i siden og fikk det der trassige uttrykket igjen. Gabriel sukket. Løgn var uaktuelt for en engel. Det hadde Vårherre lagt uttrykkelig vekt på.

«Nei altså, du vil bli nevnt på et kirkemøte på Nikea om 325 år, og deretter begynn ballen å rulle...»

«OM 325 år??? Da er jeg jo DØD?» Nå hadde hun lagt armene i kors over brystet. Gabriel trøstet seg med at hun tross alt allerede var gravid, og at det var Josef som skulle ha med henne å gjøre de neste ni månedene og i et par-tre og tredve år framover til dette prosjektet var over.

«Jo. Det er vel så...» Nå  gadd han ikke å anstrenge seg mer. Han hadde gjort det han skulle, og var i grunn klar for for å dra hjem til Himmelen igjen.

Men Maria var ikke på langt nær ferdig. Hun skysset Gabriel ut døra mens kjeften gikk sånn som den barre kan på et irritert kvinnfolk med begynnende svangerskapsdepresjon.

«Ja hvis det skal være på denne måten gidder ikke jeg å fikse håret! Da kan Vårherre bare ta meg sånn som jeg er!» Hun slamret igjen døra, og Gabriel fikk så vidt trukket pusten før å skulle puste lettet ut, da døra gikk opp igjen og Maria ropte:

«Og du kan forresten hilse Vårherre og si at jeg kjente ikke NOE! Det kjennes som om jeg fremdeles er JOMFRU!»

#humor #religion #jesus #blasfemi #kristendom #gud #bibel #bibelhistorie #jomfrumaria #engel #gabriel #bebudelsen #unnfangelse #kvinnfolk

Foto: Philippe de Champaigne - Bebudelsen

"Det var da pinadø en gang!"...

...rev Sara ut av seg og klaska flathånda i bordplata.

Abraham skjønte henne godt, forsåvidt. De hadde vært gift i over 70 år, og det var vel mellom 40 og 50 år siden de innså at de kom til å forbli barnløse.

Men nå hadde altså Vårherre kalt Abraham til seg mens han var en snartur i Haran, og forlanget at de skulle få en unge på sine gale dager. Abraham måtte jo innrømme at det var i seneste laget å begynne med familieplanlegging, men Vårherre sier man ikke imot sånn uten videre.

"Kan du si meg hvordan dette skal gå til?" spurte Sara. Vel var hun godt opp i årene, men hun kunne enda bli ganske så arg hvis hun ble irritert. Og nå var hun åpenbart det. 

Abraham var som mannfolk flest, og tenkte i sitt stille sinn at om hun kunne bli såpass opphisset som dette kunne hun kanskje enda hisses opp på andre måter også. Han dro på smilebåndet ved tanken, men klokelig og full av ekteskapelig erfaring holdt han kjeft.

"Neeeei, det må vel bli på den gamle gode måten det" sa han så likefrem som han kunne. Han måtte innrømme at det var lenge siden sist, sikkert 15-20 år, og det kunne jo være interessant å oppleve det en gang til etter alle disse årene. 

"Din idiot! Det var ikke DET jeg mente!" Nå hadde Sara snudd seg bort og begynt å vaske opp noen begre , fat og en krukke som var blitt tilgriset etter et lamoffer.

"Det er jo 40 år siden jeg var i overgangsalderen! Du snakker om å skulle legge egg i et gammelt reir!" 

Abraham kremtet og klødde seg bak øret. Joda, overgangsalderen hennes husket han meget godt. Han hørte enda lyden av raserianfallene, og han kunne nesten sverge på at lukten etter hetetuktene enda satt i veggene. Det var en fæl tid. 

" Og hvordan skal det bli fremover tror du, med unge og bleieskift, våkenetter og brystspreng! Og det i tillegg til slitasjegikt og inkontinens! Og du med de prostataproblemene dine...jaja, ikke for det, da kan du jo vugge unge om natta når du likevel må opp 5-6 ganger!"

Abraham la merke til at hun var begynt på runde o med oppvasen. Hun var så forbanna at hun ikke engang husket hva hun hadde vasket eller ikke. Det slo ham at det kunne være et tegn på demens også. De var jo gamle nok til det. Trøste og bære, hva om det skulle bli sånn fatt! 

"Og kan du tenke deg alle de sosiale sammenkomstene der det forventes at foreldre skal stille opp i komiteer, med matfat, kakebaking, rydding og bæring. Joda, jeg synes jeg ser både meg og deg!"

Abraham så i bordet og innså at her hadde Vårherre forregnet seg litt. Den allmektige kunne umulig ha gjort noe større konsekvensanalyse før han bestemte seg for at det var akkurat DE som skulle ha dette oppdraget. Det ville bli mye arbeid på en gammel skrott, og det ville bli godt oppe i 100-årene før ungen var gammel nok til å klare seg. 

"Ikke for å snakke om all den fartinga hit og dit på all slags greier unger skal være med på!" fortsatte Sara. "Du ser da vel hvordan de andre foreldrene holder på! Ri hit og ri dit! Eselet er ikke avkjølt før man skal på ny runde et eller annet sted på en eller annen aktivitet!" 

"Det er jo ikke sikkert at ungen blir så interessert i sånt?" prøvde Abraham forsiktig. "Han blir vel litt miljøpreget, litt sånn...gammelmodig. Tror du ikke?" 

"Jo, det får jeg da for guds skyld håpe!" rev Sara ut av seg og trampet inn på sovekammeret. Abraham reiste seg og gikk håpefull etter.

 

Neste morgen satt Abraham med et godlynt flir rundt munnen og så ut over landskapet mens han tygde på en brødskalk. De hadde gjort som Vårherre befalte, og det hadde vært riktig så koselig, syntes han. Det var fort gjort - med 20 års mellomrom blir det gjerne sånn. 

Sara kom ut og satte seg ned hun også.

"Jaja" startet Abraham forsiktig. Han var uvant med situasjonen etter alle disse årene og husket ikke helt hvordan samtalene pleide å forløpe sånn dagen etter.

Sara sa ikke et ord. Ikke før etter en lang stund. 

"En ting vil jeg bare ha sagt" sa hun. Og Abraham tenkte at hvis hun bare skulle si EN ting så kunne dette bli en rolig og fin dag!

"Og det er at hvis Vårherre i framtia tenker på å skal ha noen flere unger laget, så skal han jaggu få stå for unnfangelsen sjøl!" 

Og kvinnfolk bruker av og til å få det akkurat slik de vil. For sånn ble det, faktisk. 

 

#humor #bilbelhistorie #abraham #blasfemi #graviditet #overgangsalder #alderdom #gammel #foreldre #foreldrerolle #oppdragelse #barn #baby

Foto: Eget

"Hun har jo løpetid!"...

...skrek kona til Noa da han bar et par fuglehunder ombord i arken.

"Ikke slipp dem løs, sånn at det blir valper og all slags galskap før vi kommer fram!" 

Hun hadde aldri vært så begeistret for dyr, kona til Noa. De hadde aldri hatt kjæledyr i huset, hun mente de griset til på gulvene og dro inn dritt. Det hadde ikke vært noen lett oppgave å viderebringe budskapet fra Vårherre om at de først skulle bygge en diger båt med ikke mindre enn tre dekk, fylle den med alskens dyr, for så å forlate hus og hjem. Og reisen var på ubestemt tid også, hadde Noa forstått. Sånne ting er ikke bare bare å å fortelle et kvinnfolk som liker å kontroll på alt. 

Det var meldt et avsindig uvær, så Vårherre hadde bedt Noa om å berge et par av alle arter som han nå tross alt hadde hatt så stort bryderi med å skape. Noa hadde oppfattet det slik at Vårherre ikke var helt fornøyd med alt og alle, så han skulle visst benytte sjansen til å bli kvitt noen bråkmakere nå når det likevel skulle komme med et sånt fryktelig uvær. 

Og Noa var en lydig og gudselskende mann, som ikke sa imot ordrer fra høyeste hold. Men nestsjefen var ikke å klø seg på, hun heller. Og nå var hun irritert på grunn av alle dyrene de skulle ha med. 

"Du blir ikke å komme til himmelen hvis du ikke lyder Herrens ord!" hadde Noa sagt til kona en gang for et par hundre år siden. Men han sa det bare en gang, for de neste dagene fortonte seg som alternativet til himmelen for Noa. Han hadde aldri sett henne så bister og vanskelig som etter at han ymtet frampå oom at hun kunne komme til å slite hardt i det hinsidige.

"Hvor har du tenkt å ha alle de fuglene? De blir nå enten spist opp av rovdyrene, eller så blir å de der fuglehundene å ta stand på dem og gi hals under hele seilasen! Og hva skal de spise under overfarten, de tigrene du har stappa inn akterut? Jeg skal sverge på at vi ender opp som kattemat selv før vi legger til land! Det er altså mange rare påfunn du går med på uten å engang NEVNE det for meg!"

Noa kostet noe dun og hestemøkk av buksene og sukket tungt. Det skulle sannelig bli meg en tur dette her, med så mye dyrestell og ei kjerring som var så negativ til prosjektet!

"Dessuten ser det da både lyst og klart ut på himmelen" sa kona mens hun glante opp mot oven. "Jeg tror nå Vårherre har bomma med den værmeldinga denne gangen!"

Men det gikk ikke mange dager før regnet kom. Og det kunne ha regnet! Det varte ikke lenge før arken tok til å flyte, og begynte å drive på den nyetablerte innsjøen som bredte seg mer og mer ut over landskapet.

Hver morgen var det å stå opp, måke møkk, mate og stelle både ville og mer tillitsfulle arter. Det bjeffet, kvitret, rauta og brølte både til styrbord og babord, og det var et pokkers arbeid å passe på alle artene så de ikke glefset i seg noen av de andre. Noa hadde fått seg noen gode bitt over nevene når han skulle reparere stakken der han hadde plassert noen mink, bever og jerv. De var alt annet enn samarbeidsvillige mens han holdt på, og han visste ikke hvor mange ganger beveren hadde gnaget av bordplankene som var målt opp og saget mens Noa selv tørket blod av de verste sårene. 

Kona sto og breste en omelett da Noa kom inn i kahytten på øverste dekket, sliten og svett. Det begynte å ta på det her, over 600 år som han var. Og kostholdet begynte å tære på. Både han og kona var allerede lei av å spise egg. Sønnen Sem likte ikke egg, Kam hadde egge-allergi og tålte dem ikke og Jafet hadde ikke appetitt på dem. Han mente egg var en fosterklump. 

"Tror du vi kunne ha tatt en av torskene ut av akvariet og hatt et fiskemåltid en av dagene?" spurte kona spisst der hun sto krumbøyd over omelettpanna.

"Nei er du gal! Torsken er jo full av rogn, og hele framtia til arten ligger jo i den rogna! Vi kan da ikke begynne å gnafse i oss av dyrene! Bare egg og melk!" svarte Noa i en tone som avslørte genuin skrekk ved tanken på at kona skulle spolere framtiden til hele skaperverket. 

"Men om en av hønene blir klukk, så kan vi saktens la den ruge ut noen kyllinger og steke oss en broiler eller noe" sa han i håp om at det kunne få opp humøret blant mannskapet.

Kona hadde tidlilgere foreslått å slakte et værlam som var kommet til etter at de la ut på reisen, men Noa mente at den gamle væren var såpass skrøpelig at det kunne være gunstig å spare på avkommet til det kom flere av sorten. Det var jo synd og skam hvis væren lå dau i stakken før de kom fram, og arten døde ut på grunn av et måltid med lammekoteletter. 

"Har Vårherre tenkt på innavl og sånt? Med bare et par av hver sort? Han kan jo risikere at den neste generasjonen ikke blir forplantningsdyktig i det hele tatt, og hva skal det DA bli???"

Nå var kona i det tverre og vitenskapelige hjørnet, og Noa likte ikke det. Det var en stygg uvane hun hadde, det der. Det hendte at hun hadde begynt å snakke frampå om at sjimpansene lignet på menneskene, og at hun lurte på om det kunne være noe slektskap eller forgreninger ute å gå sånn langt bakover i tid. Noa stolte fullt og fast på Vårherre, og at kona begynte å sammenligne apene med egne forfedre syntes han for det første var gudsbespottende, og for det andre litt ekkelt å tenke på. Han håpet inderlig at den tanken kom til å dø ut etter deres dager. Men han skule innrømme at han hadde overlatt matinga av apene til Jafet, for han syntes liksom at de skulte på ham med et slags gjenkjennende blikk som han likte dårlig...

------------

"Jeg tror katten venter kattunger!" ropte Kam fra det midterste dekket en kveld. "Og kaninene har yngler kraftig. det er et tjuetalls av dem i buret. Enten må vi bygge ut kaninburet, eller så må vi lage ragu....."

Verken Noa eller Kam fikk kommentert saken noe mer før kona fant fram storgryta og gjorde klart til middag. De skjønte så vel at her så hun sitt snitt til å få kuttet ned tilveksten av dyr. 

"Og torsken har gytt i akvariet" fortsatte Kam.

"Dæven! Da blir det fersk fisk en av dagene!" ropte det fra kjøkkenkroken. "For om ikke JEG kommer til himmelen, så kan jeg fortelle dere at akkurat nå gikk i hvert fall torskekvota til himmels!"

#humor #bibel #noasark #bibelhistorie #blasfemi #båt #sjøliv 

Foto: http://www.wildapples.com/arks.htm 

"Tomt for vin!"...

...skrek Maria, forhenværende jomfru og kona til Josef.

Disiplene, Maria, og sønnen hennes, Jesus, var budt i bryllup i Kanaan, og det var alt annet enn en tørrlagt opplevelse. Bryllupene i Kanaan brukte å være minst like fuktig som utdrikningslagene, og nå var altså vindunkene tomme.

«Hva er det du sier???» sa Jesus vantro. Det var ikke ofte Jesus var vantro, men nå var han altså det.

«Har de pælmet i seg alt allerede? En gang i framtiden tror jeg altså man man må innføre en slags kvoteordning for det her med alkohol...» sukket han oppgitt.

«Jo jo, det er nå så» sa mora. «Men drit i det, folk er i godlag og har drukket opp alt. Kan du skaffe mer?»

Hun hadde klokketro på at guttungen hennes var i stand til det meste, og det var jo ikke uten grunn. Han hadde gjennomført mer enn ett mirakel når hun manglet ingredienser både til baking og koking. En stund gadd hun ikke å dra på markedet i det hele tatt, men fikk Jesus til å trylle fram det hun trengte. Det var både tidsbesparende og økonomisk, men etter en stund nektet han å holde på med vareleveranser ut i fra løse lufta. Han argumenterte med at det var misbruk av åndelig styrke og kapasitet, pluss at det undergravde handelsstanden og deres ufortrødne arbeid med å holde liv og balanse i samfunnet.

Men akkurat her og nå så han seg nødt til å hjelpe til. De var jo knapt ferdig med spisinga, og bare midt i dansinga. De hadde enda en lang kveld og natt foran seg. Han så seg ut seks vannkar av stein som sto borte ved et hushjørne, og beordret noen tjenere til å fylle dem med vann.

Tjenerne, som hadde båret bord og stoler før selskapet, og ellers bidratt med bringing av matfat og kopper både til og fra, sukket tungt og hadde nå egentlig mest lyst til å sette seg ned å slappe litt av. Men de øste i vei, og etter mye bæring og skvetting var steinkarene endelig full.

«Nå  tar dere og bærer karene inn til kjøkkenmesteren» sa Jesus.

«Du kunne ikke bedt oss om å bære dem inn FØR vi fylte dem med vann, din superdust!» ropte en av tjenerne irritert.

Jesus innså at det var litt dårlig planlagt, men latet som ingenting når de nå likevel tok til å bære. Han var en rolig, filosofisk og stødig kar, Jesus, men han var ikke så praktisk anlagt.

Vel inne på kjøkkenet fikk Jesus kjøkkenmesteren til å smake på vannet i karene. Å dere kan tro han gjorde store øyne når han fylte et beger, laget lurtrut med leppene og slurpa i seg den mest ekstravagante rødvin!

«Gud, den her måtte jo være svindyr!» utbrøt han og fylte seg et beger til.

«Stopp!» ropte Jesus. «Du må ikke drikke deg dritings før du har servert nattmaten!»

Jesus var riktignok nøktern på alle vis, men på fester og sånt så likte han å få seg en matbit sånn utpå. Drikking på tom mage var noe dritt, man ble så innmari dausjuk neste dag.

Gjestene var storfornøyd med den makeløst gode vinen, og diskuterte høylytt om hvorvidt den var produsert i Kanaan eller om den var utenlandsk. Men det var bare disiplene, Maria og tjenerne som visste hvor vinen kom fra. De smilte hemmelighetsfullt og beundrende mot Jesus, og var lykkelig før å ha et sånt oppkomme og en Sareptas krukke av en kompis!

Men Jesus bøyde seg mot sin mor og hvisket:

«En gang i framtiden tror jeg man må få en slags monopol-ordning på det her, for hvis flere enn meg begynner å produsere selv, kan det bli et alvorlig samfunnsproblem!»

Og sånn ble det.

 

#humor #bibel #bryllup #bibelhistorie #kanaan #jesus #vin #alkohol #rødvin #monopol 

Foto: Bryllupet i Kana, Bartolome Esteban Murillo, Google.

Det skjedde i de dager...

...sånn like opp under jul.

Kvirinius, den der kjepphøye slabedasken som knapt hadde klepet sin hånd i noe nevenyttig, ga folk beskjed om at alle måtte inn til nærmeste by for å skrive seg inn i et manntall.

Det kunne ikke ha kommet på et dårligere tidspunkt! Maria var sprekkferdig av graviditet, Josef hadde nettopp begynt på et nytt snekkeroppdrag som helst skulle være ferdigstilt til jul, og eslet halta etter å ha skada en skank under transport av noe ubehandla material.

Men må man så må man! Å sette seg opp imot styresmaktene utløste så mye leven og brudulje at det var det ikke verdt. Josef stabla Maria opp på det haltende eslet og ba henne om å sitte sånn høvelig midt på slik at hun ikke tok overbalanse og deisa i bakken. Det var et sånt inderlig bestyr med den her ungen som skulle komme, og som hadde sitt opphav i selveste himmelriket, så det ville jo være galskap å ikke sikre lasten sånn høvelig. For sikkerhets skyld stroppet Josef Maria fast såpass at hun ikke seig over hvis hun sovna. Hun hadde for vane å bli sigen på øynene når hun red...

Så la de av gårde til Judea. Det var en hinsides lang vei, og Josef sjekka forstillinga på eslet flere ganger i redsel for at beina skulle ryke under den tunge lasten.

«Tror du at du kunne ha gått et stykke?» spurte Josef Maria så forsiktig han bare kunne.

«GÅTT??? Er du GAL? Du kunne ha prøva å gått med bekkenløsning, hemoroider og 20 kilo ekstra! Jeg går ikke en meter!»

Og sånn fortonet turen seg. Det var ikke akkurat mye romantikk i luften da de kom fram til Judea. Josef tenkte med seg selv at det var synd å kaste bort penger på hotell når det åpenbart ikke ble verken kos eller hoppla på rommet. Han var nok litt bitter fordi han ikke engang hadde bidratt såpass som et lite snev under unnfangelsen av denne ungen som nå var blitt et sånt sentralt punkt i hans liv.

Men han skulle ikke irritere seg lenge over bortkasta midler til hotellopphold, for det var selvfølgelig fullt på alle hoteller. Det var pinadø bare det som manglet! Maria var sur og påsto at hun kjente rier, men det hadde hun sagt før også når noe gikk henne imot. Josef skulle være glad til når ungen var kommet og hun ikke kunne vri seg unna diskusjoner og motgang med rier og kynnere som unnskyldning lengre.

Etter mye om og men ble de henvist til en stall. Maria var overraskende lite opphisset over forholdene, syntes Josef. Det var da det begynte å demre for ham, at hun hadde vært unormalt stille den siste timen. Og det stemte, de var knapt kommet seg inn i stallen da vannet gikk! Dæven her blir det fødsel, skjønte han! Noe så utgjort oppi all elendigheta!

Josef geleidet Maria bort til en tørr plass, og tenkte med seg selv at det var i grunn synd å grise til det gode tørre høyet. Han prøvde å holde sauene unna fødeavdelinga, men det var nesten umulig. 

Det var et voldsomt spetakkel mens det sto på! Roping, kjefting, ordre, breking og rauting fylte rommet og tiltrakk seg oppmerksomheten til noen gjetere, samt tre visemenn som hadde rotet seg bort i mørkret og gikk etter lyden. Lite visste Josef om at alt dette bråket skulle bli omtalt som englesang om noen år.

Etter mye om og men var ungen ute og navlestrengen kutta. Josef tørka nevene på kjortelen og tenkte med seg selv at NÅ, når man virkelig kunne ha trengt hjelp, så glimret både Gabriel og Vårherre med sitt fravær! Han var åpenbart kåret til å ta drittoppgavene!

De tre vise var oppskjørta av å ha dumpa rett opp i en fødsel, og syntes de måtte bidra med litt barselsgaver til mor og barn. To av dem rota fram røkelse og myrra, men Maria, som sleit med barselspsykose var ikke utpreget interessert. Derimot glimtet hun til da den tredje halte opp noe gull. Kvinnfolk er og blir kvinnfolk!

«Skal si han er lik faren!» sa den ene vismannen og smilte høflig og begeistra til Josef.

Da kikket Josef skrått bort på ungen og svarte som sant var:

«Ja, det er godt mulig. Det vet jeg lite og ingenting om!»

#jul #juleevangeliet #humor #jesusbarnet

Foto: Google / Folkekirken.dk

I begynnelsen...

...var det fryktelig mørkt.

Det var så mørkt at ei katte kunne ikke se noe. Og det var to grunner til det. Den ene var at det var så mørkt som det var. Den andre var at kattene var ikke skapt enda. 

Men da sa Vårherre: "Se å få på det lyset!" Og så ble det lys. Han gnidde seg i øynene og tenkte at hvis man skulle glire mot dette skarpe lyset hele tiden kom det til å slite på synet. Derfor bestemte han at halvparten av tia skulle lyset slås av, og det kalte han natt. Da han hadde tatt denne avgjørelsen var det allerede blitt kveld, så den lysmonteringa var i grunn alt han rakk den første dagen.

De neste par dagene fant han ut at han skulle ha vann, land, og himmel. Dette utgjorde litt mer arbeid, for disse tingene skulle på en måte skilles fra hverandre med verdenshav, innsjøer, fjell, ørkener og distriktsområder uten veiforbindelse. Etter den dagen var han riktig utslitt da lyset ble slått av.

Neste dag begynte han å leke seg litt med flora. Han laget gress, strå, blomster, bærbusker, tørrfuru og rosetrær. Etter de to sistnevnte klødde han seg litt i hodet og lurte på hvordan en kombinasjon av de to ville ha vært, og så skapte han ei sitkagran.

Så var tiden kommet for å lage litt liv. Han skapte fisk, fugler og alle slags dyr, og ba dem om å formere seg og bli mange. Og skapningene heiv seg rundt i rent vanvidd og tok til å legge egg, grave brunstgroper og lage unger. Noen av dyrene tok oppfordringa mer alvorlig enn andre, og man har god grunn til å tro at de første kattepensjonatene startet opp allerede før Adam og Eva var påtenkt.

Adam og Eva ja, de ble forresten påtenkt allerede dagen etter. Han laget først Adam. Han laget ham med jaktinnstinkt, øltørst og en uslettelig trang til å se fotballkamper. Men siden dette var lenge før den første fotballsesongen ble Adam fort ensom og tok til å kjede seg. Dermed tok Vårherre å røsket ut et ribben og modellerte et kvinnfolk av det. 

Adam mente det var unødvendig å rive skjelettet av han, Vårherre kunne i hvert fall ha brukt halebeinet for det hadde han jo ikke noe bruk for. Men Vårherre mente at her var kun de beste råvarene god nok, før denne skapningen skulle ha noen egenskaper som i utgangspunktet var dypt uforenelig - ynde og sjarm på den ene sia, og et utemmelig sinne og kjeftamang på den andre.

Så viste han dem hvordan de skulle formere seg å bli flere. Dette var kimen til at mennesket selv begynte å skape ting - Adam skapte tafsing og masing, og Eva skapte noe hun kalte migrene.

Så kom den siste dagen. Den dagen bestemte Vårherre at utelukkende skulle brukes til å ta seg igjen etter alt arbeidet. Som ei garva fagforening fastslo han at fridagen etter arbeidsuka skulle velsignes og holdes hellig, og nåde den som tukla med den dagen!

Og sånn var det at Vårherre skapte opprinnelsen til det mest verdifulle vi har den dag i dag - tariffavtalen og avspasering!

#humor #skapelsen #bibelhistorie #blogg #jorden #skapelsesberetningen #kristendom

Foto: Illustrert vitenskap

Emojiarti...

...er et album på facebook der jeg legger mine små bildekommentarer, "emojifiserte" kjente kunstverk og vitsebilder.

Legger en link her:

https://www.facebook.com/media/set/?set=a.1963009663997033&type=1&l=9591ca15bd

I begynnelsen...

...va da peise mørt.

Da va så mørt at ei katta kunn ikkje ha sett nåkka. Og da va to grunna tel da. Den eine va at det va så mørt som da va, den andre va at kattan va ikkje skapt enda.

Men då sa Vårherre: «Hut å slå på lyset!» Og så vart da lys. Han gnudd seg i øuan og tænkt at vess man sku glir imot det her gloret heile tia så kom da tell å slit på auan. Derfør bestæmt han at halvparten av tia sku lyset slåes av, og da kalla han natt. Då han ha tatt den her avgjørelsen va da allerede bidd kveld, så den der lysmonteringa va i grunn alt han rakk den første dagen.

De neste par dagan fant han ut at han sku ha vatten, land og himmel. Da va litt meir arbeid, før de her tengan sku på en måte skjelles i frå kvarainner mæ storhav, innsjøa, fjell, ørkena og distriktsområda uten veiførbindelse. Etter den dagen va han rektig utpeist når lyset vart slådd av.

Neste dag begynt han å lek seg litt mæ flora. Han laga gras, strå, blomster, bærbuske, tørrfuru og rosentre. Etter de to sistnevnte klødd han seg litt i hauet og lura på korsn en kombinasjon av de to vill ha vørre, og så skapt han ei sitkagran.

Så va tia kommen før å lag litt liv. Han skapt fesk, fugla og alle slags dyr, og ba de om å førmer seg og bi mange. Og skapningan heiv seg rundt i et vanvett og tok tel å lægg egg, græv brunstgrope og lag onga. Nån av dyran tok oppfordringa meir alvorlig enn andre, og man har god grunn tel å tru at da første kattepensjonatet vart oppstarta allerede før Adam og Eva vart påtænkt.

Adam og Eva ja, de vart førresten påtenkt allerede dagen etter. Han laga først han Adam. Han laga han mæ jaktinnstinkt, øltørst og en uslættelig trang tel å sjå fotballkampa. Men sian det her va lenge før den første fotballsesongen vart Adam fort ensom og tok tell å kjed seg. Dermed tok Vårherre å røska ut et ribbein og modellert et kvinnfolk av da.

Han Adam mokka litt på at da va unødvendig å riv skjelettet av han, han kunn no i hvert fall ha tatt halebeinet før da ha han jo ikkje bruk før. Men Vårherre meint at her va kun de beste råvaran god nok, før den her skapningen sku ha nån egenskapa som i utgangspunktet va dypt uførenelig - ynde og sjarm på den eine sia, og et utemmelig sinne og kjeftamang på den andre.

Så vist han de korsn de sku førmer seg og bli fleire. Det va kimen tel at mennesket sjøl begynt å skap teng - han Adam skapt tafsing og masing, og ho Eva skapt nåkka ho kalla migrene.

Så kom den siste dagen. Den dagen bestemt Vårherre utelukkende sku brukes tel å ta seg igjen etter alt arbeidet. Som ei garva fagførening fastslo han at fridagen etter arbeidsvekka sku velsignes og holdes hellig, og nåde den som tukla mæ den dagen!

Og sånn va det at Vårherre skapt opprinnelsen tel det mæst verdifulle vi har den dag i dag - tariffavtalen og avspasering!

#humor #skapelsen #bibelhistorie #blogg #jorden #skapelsesberetningen #kristendom

Foto: Illustrert vitenskap

Det skjedde i de dager...

...sånn like opp under jul.

Kvirinius, den der kjæpphøge pelken som knapt ha kleppe si hand i nåkka nævenøttig, ga folk beskjed om at alle mått inn tel nærmaste by før å skriv seg inn i et manntall.

Da kunn ikkje ha komme på et dårliar tidspunkt! Maria va stroppen tel bristepunktet, Josef ha nettop begynt på et nytt snekkeroppdrag som helst sku va ferdigstilt tel jul, og eslet halta etter å ha skada en skank under transport av nåkka ubehandla matrial.

Men må man så må man! Å sætt seg opp imot styresmaktan utløst så mykkje leven og brudulje at da va da ikkje verdt. Josef stabla Maria opp på da låghalte eslet og ba ho om å sett sånn høvelig mett på sånn at ho ikkje tok overbalanse og deisa i bakken. Da va et sånt bættlig sånn styr mæ den her ongen som sku kom, og som ha sett opphav i selveste himmelriket, så da vil jo va garnskap å ikkje sekker lasten sånn høvelig. Før sekkerhets skyld stroppa han Josef ho fast såpass at ho ikkje seig over vesst ho søvna. Ho ha før vane å bi sigen på øuan når ho satt på.

Så la de av gårde tel Judea. Da va en hinsides lang vei, og han Josef sjekka forstillinga på eslet fleire gånga i redsel før at skankan sku ryk under den tunge lasten.

«Trur du du kunn ha gådd et støkke?» spurt han Josef ho Maria så førsektig han bærre kunn.

«GÅDD??? E du tåpen? Du kunn ha prøva å gådd mæ bækkenløsning, hemmoroida og 20 kilo ekstra! E går ikkje en meter!»

Og sånn førtona turen seg. Da va ikkje akkurat mykkje romantikk i luften når de kom fram tel Judea. Han Josef tenkt mæ seg sjøl at da va synd å kast bort pænga på hotell når da åpenbart ikkje vart verken kos eller hoppla på rommet. Han va urlitt bitter før at han ikkje engång ha bidratt såpass som et lite snev tel unnfangelsen av den her ongen som no va bidd et sånt sentralt punkt i hannes liv.

Men han sku ikkje irriter seg lenge over bortkasta midla tel hotellopphold. Da va selvfølgelig fullt på alle herbergan og hotellan. Da va pinadø bærre da så mangla! Ho Maria va sur og påsto at ho kjent rie, men da ha ho no sagt førr også når nåkka gjækk ho imot. Josef sku va glad tel når ongen va kommen og ho ikkje kunn vri seg unna diskusjona og motgang mæ rie og kynnera som unnskyldning længer.

Ætter mykkje om og mæn vart de henvist tel en stall. Ho Maria va overraskanes lite opphessa over forholdan, syns han Josef. Da va då da begynt å demre før han, at ho ha vørre unormalt still den siste timen. Og da stæmt, de va ikkje førr kommen inn i stallen, her gjækk vatnet! Jau dæsken, her bi da fødsel, skjønna han! Nåkka så utgjort oppi all elendigheta!

Josef geleida ho bort tel en tørr plass, og tænkt mæ seg sjøl at da va no i grunn gale å gris tell da gode tørrhøye. Han prøva å hold sauen unna fødeavdelinga, men da va nesten umulig.

Da var en voldsom holoi men da sto på! Roping, kjæfting, ordra, bræking og rauting fylt rommet og teltrækt seg oppmærksomheten tel nåkka gjætera, samt tre visemenn som ha rota seg bort i mørkra og gjækk etter lyden. Lite visst han Josef om at den her kaukinga vil bi omtalt som englesang om nån år.

Etter mykkje om og men va ongen ute og navlestrengen kutta. Han Josef tørka nævvan på kjorteln og tenkt me seg sjøl at NO, når man verkelig kunn ha trængt hjelp, så glimra både Gabriel og Vårherre mæ sett fravær! Han va åpenbart kåra tel å ta sjitoppgavan!

De tre vise va oppskjørta av å ha dompa rætt opp i en fødsel, og syns de mått bidra mæ litt barselsgave tel mor og barn. To av de rota fram røkelse og myrra, men Maria, som sleit mæ barselspsykose va ikkje utpræga interessert. Derimot glemta ho tel då den tredje av de hala opp nåkka gull. Kvinnfolk e no kvinnfolk!

«Ska sei han e lik farn!» sa den eine vismann og smila høflig og begeistra tel han Josef.

Då kika han Josef skrått bort på ongen og svara som sant va:

«Ja, da e godt mulig. Da kan ikkje e sei nåkken teng om!»

#jul #juleevangeliet #humor #jesusbarnet

Foto: Google / Folkekirken.dk

Min fortid som magedanser...

...var både kort og intens, samt en genetisk utfordring av dimensjoner.

Riktig nok så min far litt arabisk ut mente noen, og det verserte diverse teorier om familiebakgrunnen til denne mørke og mystiske mutasjonen av en nordlenning som vokste opp på Helgelandskysten. Men etter min egen erfaring med den eksotiske dansearten tror jeg ryktene om utenlandsk bakgrunn er bare tomsnakk og eventuelt ren ønsketenkning.

Det begynte med at en tilflyttet innbygger arrangerte magedanskurs. Innflytteren var jo LANGT mer eksotisk enn oss også. Hun kom nemlig helt fra Danmark...

Vel vel, dette hørtes gøy og annerledes ut, og vi var mange som stilte opp. Folkelige, jordnære og helt moderat forførende kvinner fra bygda, som hadde forlatt oppvasken og brødbaksten og kledd på seg løstsittende bukser og topper som ikke var lengre enn at man kunne se navlen. Det var nemlig viktig.

Det var riktig gøy faktisk, og veldig god trim! Jeg hadde fått to unger, hadde hatt bekkenløsning og ryggplager og fikk moet opp muskler og ledd jeg ikke ante at jeg hadde! Det var oppdeling av midje og bryst, vrikking til den ene siden med det ene og den andre siden med resten - en forholdsvis umulig oppgave for en som i hele sitt liv har hatt to gangarter: lutet og foroverbøyd imot stiv kuling, eller med stramme museskritt for å ikke skli på holka.

Du verden som vi øvet på ting som er helt uvanlig nordpå! Og instruktøren fra Danmark var råflink og åpenbart langt nok sydenfra til å ta pusten fra oss! Hodet skulle beveges fram og tilbake langs skuldrene, hoftene skulle sentrifugeres i forrykende tempo, og armene skulle beveges sakte og med slangebevegelser. Og alt dette skulle foregå samtidig. Det tok all min konsentrasjon og gjennomføre sånne øvelser, og det så nok mer spekulativt enn pirrende ut, vil jeg tro. Det som slår meg som den nærmeste sammenligningen er å få en Belgisk blå til å balansere på line. 

Etter hvert fikk vi da noe til, og til enkle husmødre fra distriktet å være synes jeg vi var riktig så flinke. Men så kom fortsettelsen. For etter å ha drilla på de tekniske muskelbevegelsene og klart å «isolere bevegelser», skulle vi begynne å få med ANSIKTET.

Jeg har jo hørt om dette fenomenet. Har sett det på TV og sånn. Dansere som snakker om ansiktsuttrykket når man danser, for å fange publikum og virke troverdig og dedikert. Og det er jo for så vidt greit hvis man danser hiphop eller reinlender, men magedans er en helt annen greie. For da skal man se forførerisk og flørtende ut.

Og akkurat DET ligger ikke for alle, og definitivt ikke for meg. Er det noe Elisabeth Stoneface Monsen IKKE kan, så er det å se forførende og flørtende ut! Det renner ALT for mye iskaldt nordisk blod i mitt kardiovaskulære system til at jeg kan riste på hofter og bryst SAMTIDIG som jeg skal senke øyelokkene og smile - og få det til å se ut som jeg har lyst til å harve over et lystent publikum! Eneste gangen jeg senker øyenlokkene er 30 minutt ut i en film som ikke fenger. Og 10 sekund etter det sover jeg.

Jeg besluttet dermed at jeg var mindre opptatt av å «fange publikum» og mer opptatt av å kurere bekkenløsning. Husker ikke om jeg sluttet, eller kurset i og for seg var ferdig, men jeg husker at jeg fortsatte med de tekniske mellomgulvsøvelsene hjemme på badet, for de funket faktisk meget godt på hofter og ledd. Og så dret jeg i å forføre noen som helst. Og det funket godt på min mentale helse.

Men det VAR en gøy og annerledes opplevelse. Og så kan jeg jo si at, joda dere, jeg har faktisk drevet med noe så eksotisk som magedans...

#humor #magedans #nordnorsk #nordisk #eksotisk #utenlandsk

Foto: Google, Ana Gonzalez

Klassens klovn...

...og litt klovn i livet for øvrig.

Det er ikke sjelden jeg leser eller hører om skuespillere, komikere eller folk som underholder på et eller annet vis, som slet i barndommen eller ungdommen. Av og til reagerer folk med «Ja akkurat, typisk! Det er blitt så «in» å ha vært utenfor, deppa og hatt angst!»

Men nå slår jeg et slag for oss som slet, og som endte opp med å underholde. For det er en ting, nemlig. Og jeg er ingen psykolog, så noen dyp analyse av fenomenet skal jeg ikke gi meg i kast med, men min egenerfaring på området kan jeg berette om.

Jeg vokste opp som enebarn, og skulle etter alle solemerker elske oppmerksomhet og å være midtpunkt. Sånn var det imidlertid ikke. Jeg hatet det. Jeg unngikk enhver situasjon der jeg sto i fare for å måtte ta ordet, mene noe, eller i beste fall bare måtte presentere meg selv.Stille, beskjeden, asosial og sær i den grad at det grenset til autisme - jeg var en outsider sosialt, slet med dårlig selvbilde og å omgås folk jeg ikke kjente veldig godt. Skal ikke gå nærmere inn på det - det vil bli et ALT for langt, omfattende og personlig - og kjedelig - blogginnlegg.

For de som kjenner meg nå er det kanskje ikke så lett å se for seg lille Elisabeth sitte med 180 i puls i frykt for å måtte lese høyt i klassen, eller å få panikkanfall når jeg hørte navnet mitt ropet opp av lærer. Men det skjedde altså.

Saken er at på et tidspunkt i livet valgte jeg å bruke det jeg fryktet mest som innfallsvinkel på å få kontroll over meg selv. Nemlig det å bli ledd av. Jeg skjønte at jeg var god til å komme med morsomme kommentarer. Jeg var rett og slett morsom, og de andre lo ikke av meg for å være ekkel, men fordi jeg var...morsom!

FOR en verden som åpnet seg! Det er noe med at når du bruker deg selv som klovn, er det ingenting andre kan bruke mot deg. Du kommer alle andre i forkjøpet. Men det er en hårfin balanse her, for hvis man er så i de grader morsom hele tia, står man i fare for å aldri tatt seriøst, eller at folk går litt lei. Og livet har jo også sine alvorlige sider, som i rettferdighetens navn må behandles med den alvorligheten de fortjener. Men humoren og klovnen ligger alltid på lur!

Og man kan sikkert si mangt og meget om dette fenomenet. Det er sikkert noen som vil påstå at det er noe destruktivt og selvutslettende i det, men akkurat det driter jeg loddrett i, for nå - i en alder av 50 - har jeg fått det til å funke - og det funker som faen! Og antall situasjoner der du kan drite deg ut minsker BETRAKTELIG med denne innfallsvinkelen på livet og tilværelsen! Det er som han som ble tatt av kannibaler, stakk seg selv med en gaffel og sa «Dere skal i hvert fall ikke få lage kano av meg!» Den gaffelen der, den er bare SÅ nyttig!

Til min egen forbauselse har jeg, med utgangspunkt i denne gøyale klovneinnstillingen, også dristet meg til å gjøre seriøse, sosialt akseptable og samfunnsnyttige ting. Som å sitte i ligningsnemnda, være tillitsvalgt i lærerorganisasjon og å jobbe som barnehagestyrer og rektor i tilsammen 16 år.

Det var mitt bidrag til en normal tilværelse. Det var sånne posisjoner der man måtte begrense vittighetene til et minimum, selvfølgelig. Men det holdt hardt, skal jeg si dere! POKKER så mange gode punchlines jeg kunne kommet med i møter angående både skattebetalere, foreldre og lærere, men som jeg har måttet svelge! Akk ja, hva verden har gått glipp av på grunn av taushetsplikt...

Men nå, akkurat i dag, kan jeg igjen konsentrere meg om å være morsom. For akkurat i dag holder jeg på med de siste forberedelsene til et ca. tre kvarter langt revyshow sammen med min yngste sønn. For vi har ikke så rent lite litt til felles, han og jeg. Frynsete, litt asosiale klovner som hangler gjennom det «normale» livet, men fy søren så morsomme vi er!

Og dere skal ikke få lage kano av oss!

#humor #alvor #revy #komiker #livet #hverdag 

Foto: Eget arkiv

«Tomt for vin!»...

...skreik ho Maria, forhenværende jomfru og kjærringa hannes Josef.

Disiplan, Maria, og sønn hennes, han Jesus, va bedd i bryllup i Kanaan, og da va alt ainna enn en tørrlagt opplevelse. Bryllupan i Kanaan bruka å va minst like fuktig som utdrekkingslagan, og no va altså vindonkan peise tom.

«Ka du sei?» sa Jesus vantro. Det va ikkje ofte Jesus va vantro, men no va han altså da.

«Ha de bæmla i seg alt ihop? En gång i framtia trur e asså man må innfør ei slags kvoteordning før det hær mæ alkohol...» sukka han oppgjett.

«Jau jau da e no så» sa mora. «Men sjit no i da no, folk e i godlag og ha dråkke opp alt. Kan du skaff?»

Ho ha klokketru på at guttungen hennes va i stand tel det mæste, og da va jo ikkje uten grunn. Han ha gjennomført meir enn ett mirakel når ho ha mangla ingrediensa både tel baking og koking. Ei stund gadd ho ikkje å fær på markedet i det heile tatt, men fækk Jesus tel å tryll fram da ho trængt. Da va både tidsbesparanes og økonomisk, men etter ei stund nækta han å hold på mæ vareleveransa ut i frå lause lufta. Han argumentert mæ at da va mesbruk av åndelig styrke og kapasitet, pluss at da undergrov handelsstand og deres ufortrødne arbeid mæ å hold liv og balanse i samfunnet.

Men akkurat her og no såg han seg nøgd tel å hjelpes tel. De va jo knapt ferdig mæ etinga, og bærre mett i dansinga. De ha einno en lang kveld og natt framfør seg. Han såg seg ut seks vannkar av stein som sto bortmå husnøvva, og beordra så nåkka tjænera tel å fyll de mæ vatten.

Tjæneran, som ha børre bord og stola før sælskapet, og ellers bidratt mæ brenging av matfat og koppa både tel og frå, sukka tungt og ha no egentlig mæst løst å sætt seg ner å slapp av. Men de øusa i vei, og etter mykkje bæring og skvætting va steinkarran endelig full.

«No tar dåkk åsså bær dåkker de hær steinkarran inn tel kjøkkenmestern» sa Jesus.

«Du kunn ikkje ha bedd oss om å bær de inn FØR vi fylt de mæ vattn, din gaptrast!» ropa en av tjæneran irritert.

Jesus innsåg at da va litt dårlig planlagt, men lata som ingenteng når de no likevæl tok tel å bær. Han va en rolig, filosofisk og stødig kar, Jesus, men han va ikkje så praktisk.

Væl inne på kjøkkenet fækk Jesus kjøkkenmestern tel å smak på vatne i karran. Å dåkker kan tru han vart stor i øuan når han dæmla vassøusa neri, laga lurtrut mæ leppen og slurpa i seg den mæst ekstravagante rødvin!

«Gud, den hær mått jo va svindyr!» utbrøut han og dæmla seg ei øusa tell.

«Stopp!» ropa Jesus. «Du må ikkje drekk deg dritings før du ha servert nattmaten!»

Jesus va rektignok nøktern på alle vis, men på fæsta og sånt så lika han å få seg en matbit sånn utpå. Drekking på tom mage va nåkka sjit, man vart så dausjuk næste dag.

Gjæstan va storførnøgd mæ den makalaust gode vin, og diskutert høylytt om korvidt den va produsert i Kanaan eller om den va utenlandsk. Men da va bærre disiplan, Maria og tjæneran som visst kor vin kom i frå. De smila hemmelighetsfullt og beundranes mot Jesus, og va løkkelig før å ha et sånt oppkomme og ei sareptas krukke av en kompis!

Men Jesus bøgd seg mot mora og kviskra:

«En gång i framtia trur e man må få ei slags monopol-ordning på det her, før vesst fleire enn meg begynn å produser sjøl, kan da bi et alvorlig samfunnsproblem!»

Og sånn vart da.

 

#humor #bibel #bryllup #bibelhistorie #kanaan #jesus #vin #alkohol #rødvin #monopol 

Foto: Bryllupet i Kana, Bartolome Esteban Murillo, Google.

Fotballfrue...

...er jeg riktignok ikke.

Det vil si, Ingvar spilte fotball i sin ungdom da han var frisk, men nå må han nøye seg med f.eks fotball-VM.

Jeg spilte forsåvidt også fotball da jeg var 11 år, på et lag som het Tjongsfjord Pikelag. Det høres mer ut som et sangkor, og det bare spørs om vi ikke kunne gjort større lykke med sang enn fotball...

Venstreback, var jeg. Jeg fikk en rask orientering om hvor venstrebacker skulle oppholde seg på banen, og det var en ordre jeg tok med et sånt dypt alvor at jeg omtrent ikke rikket meg av plassen. Det var ikke ofte jeg var borti ballen, men det var jo ikke MIN skyld at den sjelden sveipet forbi akkurat der jeg sto!

I alle fall, fotball har ikke vært min greie. Til nå. For i år, med fotball-VM og greier, inngikk jeg altså et veddemål med meg selv om at jeg skulle forutsi og analysere alle kampene på forhånd! Og det gjorde jeg! 

Hver bidige dag kom jeg med en kort, saklig og grundig analyse om hvilke land som skulle spille, hvem jeg mente hadde best vinnersjanser, og hvorfor. Og det gjorde jeg på i underkant av et minutt! Snapchat tar ikke lengre film, nemlig. Jeg er dermed MYE mer effektiv enn de der forståsegpåerne som sitter og diskuterer fram og tilbake før, under og etter kamper. Og jeg må si jeg er overrasket over hvor lite feil jeg tok- tross alt. Det er jo bare 33% sjanse for å tippe rett - det er enten det ene laget, det andre, eller det blir uavgjort. Og jeg tippa like i underkant av halvparten rett. 

Jeg har fått noen tilbakemeldinger om at folk synes begrunnelsene mine er svake og tildels usaklige, men det kan jeg i grunn ikke skjønne. 

Etter siste filmsnutt, satte jeg alt sammen og la på youtube, og det er første - og antagelig siste - gang man kan nyte Elisabeth Sjåvik Monsen snakke om fotball i hele 25 minutter. Bare så det er sagt!

Et sånt speilbilde...

...som alle har på facebook. Det har jeg lenge hatt lyst på.

Det har vært en farsott å ta sånne bilder der man ligger med hodet på armene på et bord med speiloverflate.

Stillingen minner om den stillingen jeg inntok sånn ca. 4 timer ut i diverse selskap da jeg var lita, og fikk hard tilsnakk fra min mor. I selskapslivet var nemlig albuer på bordet HELT uaktuelt. Og hvis hodet i tillegg ble lagt oppå, så var det jo en ren demonstrasjon. Det var både unødvendig, utakknemlig og uoppdragent å uttrykke at man kjedet seg så inderlig i selskap, mente min mor. Og det er jo sant. 

Denne frekke og uoppdragne stillingen fikk likevel sin renessanse hos fotografene for et par-tre år siden, og jeg har inntrykk av at alle som var hos fotograf i de siste årene fikk tatt sånne bilder. For så å poste dem på facebook. Får så å få mange kommentarer om hvor fine de er. For så å bruke det som profilbilde.

Og fine er de. Dritfine, jeg mener det! Jeg ble oppriktig kjempefasinert av dem, og syns at det var både vakkert og virkningsfullt med det speilet. Og flere må jo ha syntes det, både av modeller og fotografer, for det ble jo et skred av sånne bilder. 

Og det er litt rart. For hvem skulle trodd at et portrett der man sørger for å vise både unnhaka og innsiden av neseborene kunne få en slik usedvanlig popularitet?

Vel vel. Selvhjulpen og økonomisk som jeg er, tenkte jeg at jeg skulle fikse et sånt bilde sjøl, jeg. Det er langt til fotograf fra Tjongsfjord. Både reisa og selve fotograferinga er dyr, og selvgjort er velgjort, har jeg hørt. Kortreiste bilder bør da være en ting i disse miljøtider...?

Så med håndspeil, mobil og en arm ledig gikk jeg løs på en omhyggelig photosession. Det var etter leggetid og mørkt på soverommet, men med nattbordlampa rettet midt imot trynet ble det belysning i bildet også. Riktig flott. Og med svart/hvit filter på Instagram før posting så synes jeg det ble riktig så bra. Bortimot proff? Hva mener dere? 

#humor #foto #photosession #speilbile #fotograf #mobilfoto #instagram #selfie #facebook #svarthvitt #portrett #selvportrett #blogg #gjørdetselv 

 

«Ho har jo løpetid!»...

...skreik kjærringa hannes Noa då han bar et par fuggelhunda opp leidern før å få de om bord i arken.

«Ikkje slæpp di laus, sånn at da bi kvalpa og garnskap ombord førr vi kjæm fram!»

Ho ha aldri vørre så begeistra før dyr, kjærringa hannes Noa. Di ha aldri hatt nåkka kjæledyr i husan, ho ment di svina ut på gålvan og drog inn sjit. Da ha ikkje vørre nån lætt oppgave å overbreng budskapet i frå Vårherre om at de først sku bygg en bætteli stor båt mæ ikkje minner enn tre dækk, fyll den mæ allskens dyr, før så å førlat hus og heim og gå ombord sjøl. Og reisen va på ubestæmt tid også, ha han Noa skjønna. Sånt e ikkje bærre bærre å førtæl et kvinnfolk som lika å ha kontroll på alt.

Da va meldt et røskanes uver, så Vårherre ha bedd han Noa om å bærg et par av alle artan som han no tross alt ha hatt så stort bryderi mæ å skap. Noa ha oppfatta da sånn at Vårherre ikkje va hellt førnøgd mæ alt og alle, så han sku vesst benøtt sjangsn tel å bi kvitt nåkka bråkmakera no når da no likevæl sku kom mæ et sånt svinver.

Og Noa va en lydig og gudsælskanes mann, som ikkje sa imot ordra i frå øverste hold. Mæn næstsjæfen va ikkje å klå seg på, ho heller. Og no va ho irritert på grunn a all dyran di sku ha mæ.

«Du bi ikkje å kom tel himmeln vesst du ska va så besætt!» han han Noa sagt tel kjærringa en gång før et par hunner år sian. Mæn han sa da bærre en gång, førr di næste dagan førtona seg som alternativet tel himmeln før han Noa. Han ha aldri sett ho så innful og vanskelig som ætter at han ymta frampå om at ho kunn kom tel å slit hardt i da hinsidige.

«Kor du ha tænkt å ha all de dær fuglan hæn? Di bi no enten oppeten a rovdyran, eller så bi no di dær hundan å sett å ta stand og gje hals under heile seilasen! Og ka di ska et førrnåkka under turn, di der løven og tigran du ha tromla inn akterut? E ska svær på at vi enda opp som kattmat sjøl førr vi lægg tel land! Dæ e asså så mykkje påfunn du går mæ på uten å engång NÆVN da førr meg!»

Han Noa kosta nåkka dun og hæstsjit av boksa og sukka tungt. Da sku bi meg en tur det her, mæ så mykkje dyrestell og ei kjærring som va så negativ tel prosjektet.

«Dessuten ser han no både lys og klår ut utigjønna.» sa kjærringa mæns ho glana opp mot himmeln. «E trur no Vårherre ha bomma mæ vermeldinga den hær gången!»

Mæn da gjækk ikkje mange daga før rægnet kom. Og da kunn ha rægna! Da vara ikkje længe førr arken tok tel å flyt, og begynt å driv på den nyetablerte innsjøen som bredd seg meir og meir utover landskapet.

Kvar morra va da å stå opp, måkk bort møkker, plokk ægg, mat og stell både ville og meir tillitsfulle arta. Da bjæffa, rauta, kvitra og brøla både tel styrbord og tel babord, og da va et pokkers arbeid å pass på all artan så di ikkje åt opp kvaranner. Han Noa ha fått seg nån goe bett over nævvan når han sku reparer stakken der han ha plassert nåkka mink, bever og jerv. Di va alt anna enn samarbeidsvellig mæns han holdt på, og han visst ikkje kor mange gång bevern ha gnagd a bordplankan som va målt opp og saga tell mæns han sjøl tørka blod av de værste såran.

Kjærringa sto å bræsa nåkka omelætt då han kom inn i kahytten på øverdækket, sliten og svett. Da begynt å ta på det hær, over 600 år som han va. Og kostholdet begynt å tær på. Både han og kjærringa va allerede lei a å et ægg. Han Sem lika ikkje ægg, han Kam tølt ikkje ægg og han Jafet ment at ægg va en fosterklump.

«Trur du vi kunn ha tatt en a torskan ut av akvariet å hatt et ferskfeskmål en av dagan?» sport ho kvasst ifrå omelættpanna.

«Nei e du garn! Torsken e jo full av rogn, og heile framtia tel artn ligg jo i den rogna! Vi kann ikkje begynn å et av dyran! Bærre ægg og mælk!» svara han Noa i en tone som avslørt genuin skrækk ved tanken på at kjærringa sku spoler framtia tel heile skaperverket.

«Mæn om ei a hønan bi klukk, så kan vi sekkert la ho rug ut nåkka kyllinga og lag oss en broiler eller nåkka» sa han Noa i håp om at da kunn få opp humøret blant mannskapet.

Kjærringa ha tidliar foreslått å knækk et verlam som va telkommen ætter di la ut heimifrå, mæn han Noa ment at gammalvern va såpass gammal at da kunn va gunstig å spar avkomme tel da kom fleire av sortn. Da va jo synd og skam vesst vern låg dau i stakken før di kom fram, og arten dødd ut på grunn av et måltid mæ lammekotelætta.

«Ha Vårherre tænkt på kor mæ innavvel da ska bi mæ bærre et par av kvar sort? Han kan jo ressiker at den næste generasjon ikkje bi førplantningsdøktig i da heile tatt, og ka da DÅ ska bi?»

No va kjærringa i det dær tværre og vitenskapelige hjørnet, og han Noa lika ikkje da. Da va en stygg uvane ho ha, det dær. Da henda at ho begynt å snakk frampå om at sjimpansan legna på menneskan, og at ho lura på om da kunn va nåkka slæktskap eller førgreininge ute å gå sånn langt bakover i tid. Noa stola fullt og fast på Vårherre, og at kjærringa begynt å sammenlegn sjimpansan mæ egne forfedre syns han før da første va gudsbespottanes, og før da andre litt ækkelt å tænk på. Han håpa inderlig at den tanken kom tel å dø ut ætter hænnes daga. Mæn han sku innrøm at han ha overlætt matinga av sjimpansan tel han Jafet, før han syns leksom de dær apekattan skula på han mæ et sånn gjænkjennanes blikk som han lika dårlig.

------------

«E trur kattan venta kattonga» ropa han Kam ifrå melladækket en kveld. «Og kaninan ha øngla kraftig. Der e no et tjuetalls av de i buret. Enten må vi bygg ut kaninburet, eller så må vi lag ragu.....»

Verken han Noa eller han Kam fækk kommentert saken nåkka meir førr kjærringa fant fram storgryta og gjor klart tel meddag. Di skjønna så væl at her såg ho sett snett tel å få kutta ner telvækstn av dyr.

«Og torsken ha gytt i akvariet» fortsætt han Kam.

«Dæsken ta! Då bi da færsk fesk og lever!» kauka ho i frå kjøkkenkroken. «Før om ikkje EG kjæm tel himmeln, så kan e førtæl dåkk at akkurat no gjækk i hvert fall torskekvota tel himmels!»

#humor #bibel #noasark #bibelhistorie #blasfemi #båt #sjøliv 

Foto: http://www.wildapples.com/arks.htm 

«DA VA NO PINADØ EN GÅNG!!!»...

...reiv ho Sara utav seg og klaska flathanda i bordplata.

Han Abraham skjønna ho jo godt førrsåvidt. De ha vørre gift i over 70 år, og da va no væl mellom 40 og 50 år sian de innsåg at de kom tell å førbi banlaus.

Men no ha altså Vårherre kalla Abraham tell seg mæns han va en snartur i Haran, og førrlanga at de sku få en onge på gammaldagan. Han Abraham mått jo innrøm at da va i seinaste laget å begynn mæ familieplanlægging, men Vårherre sei man ikkje imot sånn uten videre.

«Kan du sei meg korsn det her ska gå tell?» spurt ho Sara. Væl va ho godt oppi åran, mæn ho kunn enno bi ganske så gloarg vesst ho vart irritert. Og no va ho åpenbart da.

Han Abraham va no som mannfolk flest, og tænkt i sett stille sinn at vesst ho kunn bi såpass glødd som det her så gjækk da kanskje an å hess ho opp på anner måta også. Han drog på smilet ved tanken, men klokelig og måkkfull av erfaring holdt han kjæft.

«Neeeei, da må jo bi på gammalmåten» sa han så liketel som han kunn. Han mått jo innrøm at da va længe sian sist, sekkert en 15-20 år, og da kunn jo va interessant å opplev da en gång tell ætter all de hær åran.

«Din tåpskolt! Da va ikkje DA e ment!» No ha ho snudd seg og begynt å vask opp nåkka bæger, fat og ei krukka som va bidd utsvina ætter et lamoffer.

«Da e jo 40 år sian e va i overgangsaldern! Du snakka om å ska lægg ægg i et gammalt reir!»

Han Abraham kræmta og klådd seg litt bakom øret. Jau, overgangsaldern hennes den huska han godt. Han hørt enno lyden av raserianfallan, og han kunn næstn sværg på at lokta ætter hetetoktan enno satt i væggan. Da va ei fæl tid.

«Å ka da ska bi framover trur du, mæ onge og bleieskift, våkenætter og brøstspræng! Og da i tellægg tel slitasjegjekt og inkontinæns! Og du mæ prostataprobleman dinna...jaja, ikkje førr da, så kan du jo vugg onge om natta når du no likevæl må opp en 5-6 gånga!»

Han Abraham la merke tel at ho va begynt på runde to mæ oppvasken. Ho va så glødd no at ho ikkje huska ka ho ha vaska og ikkje. Da for igjønna haue på han at da kunn jo va demens også. De va jo gammal nok tel da. Trøste og bære, ka da sku bi vesst da va sånn fatt! 

«Og kan du tænk deg tell all de dær sosiale sammenkomstan der da førrventes at føreldra ska still opp! I kommitea, mæ matfat og kakebaking, rydding og bæring! Jau, e syns e ser både meg og deg!»

Han Abraham såg i bordet og innsåg at her ha Vårherre førrægna seg litt. Den allmæktige kunn umulig ha gjort nåkka større konsekvænsanalyse førr han bestæmt at da va akkurat DE som sku ha det hær oppdraget. Da vil bi mykkje arbeid på en gammal skrott, og de vil jo bi langt oppi 100-åran førr ongen va bidd gammal nok tell å klar seg.

«Ikkje førr å snakk om all trøskinga hit og dit på allslags greier ongan ska va mæ på!» fortsætt ho Sara. «Du ser no korsn di anner føreldran hold på! Ri hit og ri dit! Eselet e ikkje avkjølt førr man ska på ny runde en eller anna plass på en eller anna aktivitet!»

«Da e jo ikkje sekkert han bi så interessert i sånt?» prøvd han Abraham førsektig. «Han bi no væl litt miljøpræga, litt sånn...gammalmodig. Trur du ikkje da?»

«Jau da får e førr guds skyld håp!» reiv ho Sara ut av seg og trampa inn på sovekammeret. Han Abraham røyst seg opp og gjækk håpefull ætter.

 

Næste morra satt han Abraham mæ et godlynt flir rundt munn og såg ut over landskapet mens han tygd på en brødskalk. De ha gjort som Vårherre befalt, og da ha vørre rektig så koselig, syns han Abraham. Da va jo fort gjort - mæ 20 års mellomrom så bi da no gjærna sånn.

Ho Sara kom ut og sætt seg ner ho også.

«Jaja» starta han Abraham førsektig. Han va uvant mæ situasjon ætter all de hær åran, og huska ikkje helt korsn samtalan brukt å førløp sånn dagen ætter.

Ho Sara sa ikkje et ord. Ikkje førr ætter ei lang stund.

«En teng vil e bærre ha sagt» sa ho. Abraham tænkt at vesst ho sku sei bærre en teng, så kunn da saktens bi en rolig og fin dag.

«Og da e at vesst Vårherre i framtia tænk på å ska ha nåkka meir onga laga, så ska han jaggu få stå førr unnfangelsen sjøl!»

Og kvinnfolk bruk å få da sånn som de vil. Førr sånn vart da, faktisk.

 

#humor #bilbelhistorie #abraham #blasfemi #graviditet #overgangsalder #alderdom #gammel #foreldre #foreldrerolle #oppdragelse #barn #baby

Foto: Eget

Selvpålagt håravfall...

...kan fort bli en realitet hvis man ikke er forsiktig.

I et anfall av midtlivskrise, forfengelighet og et ønske om en slags foryngelse gikk jeg til innkjøp av en latex-hette med det formål å gjøre striping av hår lekende lett og nærmest en forlystelse å drive med. Sto det i annonsen.

«Gud så praktisk" tenkte jeg, da jeg pakket opp dette underverket av en oppfinnelse, med forseglede hull som var plassert nøyaktig like langt fra hverandre. Vedlagt lå en helt vanlig heklekrok størrelse 1,5. Sånne har jeg sikkert 10-12 av fra før, men det kunne de jo ikke vite i Kina, der denne skatten av et hårpleieprodukt ble kjøpt.

Så, her om kvelden i påska, da jeg satte meg ned for å se en episode av påskekrim, fant jeg ut at tidspunktet var inne for å forberede striping av hår. Jeg fant fram min innkjøpte latexhette med hull, og heklekroken fra Kina. Etter et par tre fiskinger av hår gjennom hull fant jeg ut at størrelse 1,5 i heklekrok ikke henter fram mer enn ca 3-5 hårstrå. Det syntes jeg var litt beskjedent, så jeg fant fram størrelse 3 fra håndarbeidskurven, og begynte på nytt midt på krona. Her skulle det gjøres systematisk, tenkte jeg. Etter et kvarter med det møysommelige arbeidet hadde jeg fisket opp hår gjennom 10-12 hull. Og det var ca 390 igjen. På dette tidspunktet hadde Ingvar tatt en film av prosedyren som ble sendt til den nærmeste familie, og jeg hadde snappet situasjonen og sendt til noen venninner, bare for å hvile armene litt, liksom. Dette er jo ikke noe som skjer til daglig, og da dokumenterer man.

Når man sitter og drar sitt eget hår ut gjennom hull i en hette med heklekrok, gjør man seg noen nye erfaringer. Den ene er at av og til er det utrolig irriterende at man ikke kan se hva man gjør. En annen er at noen ganger drar man opp hår som man for 5 minutter siden dro opp gjennom et annet hull. Og en tredje er at når man drar de samme hårstråene fram og tilbake gjennom flere hull i latexhetter, så har det samme resultat som når man filter, eller knytter ryer. Men det vet man ikke før etterpå...

I løpet av seansen fikk jeg heldigvis en tilbakemelding på snap fra en svigerinne, som skrev at «du trenger jo ikke å dra hår ut av ALLE hullene», en melding jeg etter hvert tok til etterretning og egentlig kommer til å være evig takknemlig for resten av mitt liv! Uten den hadde jeg både vært fri for hår, samt hatt kronisk betennelse i skuldrene, nemlig.

Etter å ha dratt ut såpass mye hår at jeg anså det for å være nok, gikk jeg så på badet for å gjennomføre den kjemiske delen av prosjektet. Med et nå ganske presentabelt antall hårstrå stående opp av latexhetta som en parasoll, fikk jeg nok et slag - og her er påminnelsen til alle som skal stripe hår: Sjekk for guds skyld først at dere har kjøpt inn hårfarge! Jeg trodde jeg hadde det, men etter å ha leita i alle skap og på alle tenkelige hyller, innså jeg at den jeg hadde lyst til å bruke ble brukt ved en annen anledning.

Vel vel, så fikk jeg bruke den fargen jeg egentlig ikke ville ha akkurat nå - en blodrød variant fra en mer eksperimentell periode av mitt liv, i hvert fall hva hårfarger angår. Etter alt det arbeidet med å dra ut hårstrå, så tenkte jeg at det fikk briste eller bære. Her skulle det farges uansett! Selv om det var en farge som hadde nummer 6.66 - som om det var djevelens egen. 

Lettere irritert men ved ganske godt mot blandet jeg sammen tuber og flasker og fikk fordelt den rosa massen på hår-parasollen som stakk opp av hetta. Som ellers når man farger hår, masserte jeg massen godt inn, lot det virke i den angitte tid, og fikk deretter skyllet ut gørra.

Så kom slag nummer...et eller annet, for nå var jeg kommet ut av tellinga. Når man har filta hårstrå gjennom ei hette, samt massert det godt med fargemasse, så er det rimelig vanskelig å få av den forbanna hetta! På dette tidspunktet tenkte jeg mange slags tanker. På at jeg kanskje måtte klippe meg kort. På at hvis jeg bare røsket av meg hetta ville jeg se ut som en kloning av en munk og Terje Tysland. Eller at den hetta faktisk har samme funksjon som hårfjerningsvoks.

Men, målbevisst og med armer som nå verket etter å ha vært plassert høyt over hodet i ca tre timer, fikk jeg lirket og løst opp de verste flokene. Noen av stripene ble til slutt dratt ut med rota, det skal sies, og noen ble klippet av på midten. Bare for å komme i mål.

Da jeg endelig kunne slippe armene ned etter hårvask, tørk og føning, var jeg så sliten av hele opptrinnet at jeg gikk rett til sengs. Jeg har hørt at frisører ofte sliter med skuldrene, og jeg kan skrive under på at dette er et tungt arbeid!

Men resultatet ble bra! Det ser riktig så friskt ut med ildrøde striper, faktisk. Men hetta har jeg kasta. Neste gang blir det enten gladpack, eller så går jeg for marmorering i stedet for striping!

        

#humor #hår #hårpleie #hårfarge 

Foto: Eget arkiv.

Dersom Bibelhistorien hadde foregått i Nord-Norge...

...ville bebudelsen sett noe sånn ut:

Gabriel stampa bærrføttern i steinhella utførr huset førr å rest bort nåkka støv.

Så løfta han handa og banka på.

«Ja, kom inn» hørt han den unge kvinnfolkstæmmen innanifrå.

Han trakk pusten og slapp den ut igjønna sammenknepne leppe, sånn at kjækan sto som kule ut ifrå de bakerste jækslan. Da va bestandig han som fækk de hær vanskelige oppdragan mæ å breng bud i frå Våherre tel den jordiske skare, og den hær gången va da i overkant kinkig, syns han.

«God dag. Ikkje va redd, mett navn e Gabriel...» sa han så vænnlig som han kunn etter å ha åpna døra på gløtt. 

Han fækk ikkje sagt meir førr ho Maria, som ungjenta heita, spærra opp øuan og mesta leirkrukka ho nættopp ha hatt i nævvan rætt i gålvet.

«Men ka i Herrens navn?»

«Ja,» sa han Gabriel så beroliganes og diplomatisk som han bærre klart. «Du e førsåvidt inne på da, det her skjer i Herrens navn.»

Ho Maria veppa de største krukkeskåran borti kråga mæ stortåa og såg opp på engeln som sto der. «Ka du vil?»

«Jau no ska du hør...» Gabriel ha forberedt seg nåkka på den hær samtalen, men no kjent han at han mått ta seg på tak. «Da har seg sånn at Vårherre ha sett seg lei på all garnskapen folk finn på, så no ha han tenkt å få nån ætter seg, som ska redd verden førr all synd.»

Han skjønna straks at det her va en dårlig innfallsvinkel, da va et alt førr overfladisk bilde av hennes rolle i det hær opplegget. Farken også kor vanskelig da sku va!

«Ka du snakka om?» sa ho mæns ho leksom løfta da eine øyenbrynet litt opp. Gabriel mått va meir konkret, førsto han.

«Jo, han har tænkt å få seg en sønn.» Sånn. Då va da ute.

Maria snøst og snudd seg før å plukk opp nån av de mindre skåran av den knuste krukka. «Jaja, da må han no gjærna gjær, da kan jo ikkje e sei nåkka om.»

Jaha. Gabriel førsto at her va da ikkje nok å hint, men han va enda litt førsektig.

«Nja... eg e ikkje så sekker på da» sa han mæ et lite kræmt.

«Ka du mein?» No såg ho opp igjen.

«Eh...jau, han ha bestæmt at du ska va mora.» Tydeliar enn det hær kunn da ikkje bi.

Ho Maria spærra opp øuan igæn og kleip tel et skår så ho skar seg tel blods på tommeln.

«AU! E?????? Koffør i heitaste ska E va mora? E e jo bærre ei ungjenta!»

Gabriel kræmta igjen.

«Nåja, tia går no fort førr oss alle...» Han skjønna så fort replikken va ute at da ikkje va rætt teng å sei tel et kvinnfolk. Øuan hænnes smalna og ho stramma leppen litt førr ho kasta på nakken og igjen kom mæ et lite snøs.

«Dessuten e eg jo førlovva mæ han Josef!" sa ho, litt sånn sjettvektig og hovmodig. "Ha Vårherre tænkt på ka HAN vil sei om det her?»

Gabriel tenkt seg litt om og fundert litt på saken.

«Nei asså, akkurat den saken trur e han ha overlatt tel deg. Han rægna væl mæ at du vil finn en passanes anledning der han Josef ikkje e spesielt kritisk...tel sånt.»

Både Gabriel og Vårherre va meir enn klar over at folk tjyvstarta dela av samlivet lenge førr ekteskapet inngjækkes, og at de fleste kvinnfolk va nån kløppera på å bruk akkurat sånner situasjona tel å overbevis mannfolk om både da eine og da andre. Og da kunn væl ikkje skad om ho Maria fækk et urlite hint om at de va klar over da. Ho sku jo tross alt bistå familien.

«Dett svin! Du kan hæls å sei at det hær bi ikkje aktuelt!» Ho snudd trassig ryggen tell. Blånækta da gjor de, om de va aldri så varm og vellig på privaten! Bæst å slæpp katta ut av sækken, førsto han Gabriel.

«Øøøøø, no har da seg sånn at du e allerede på tjukken.»

«HÆ???» De oppspærra øuan på jenta sto no som tennisballa ut av øuhulan på ho. Ikkje at tennisballa va oppfunne enda, men Vårherre brukt no av og te å innvi han Gabriel i førrskjellig som kom tel å bi aktuelt i framtia.

«Korsn kunn DA gå tell?» nærmest skreik ho Maria.

«Nja, du veit Gud e jo en allsidig kar, intet er umulig...og så videre.»

No hadd ho Maria sætt seg ne på en krakk bort på golvet. Ho holdt hendern førr brøstet og rugga litt att og fram. Han Gabriel va engstelig førr at ho sku begynn å hyperventiler. Da værste han visst da va når kvinnfolk enten begynt å skrik, eller å hyperventiler.

«Å herregud! Ka ho MAMMA ska sei!» ropa ho Maria, no mæ næsten ækte førtvilelse i stæmmen.

No våga han Gabriel seg bortåt ho og la handa førrsektig på skuldra hennes.

«Du, veit du at akkurat da kjæm ikkje historia tel å sei så mykkje om, men han Josef bi å godta da. Såpass kan e røp.» Gabriel syns han mått hjælp litt tel, no når ho begynt å bi så hysterisk kvinnelig. Herregud kor han hata de hær opplæggan!

«Og ongen bi en enkel onge.» fortsætt han mæns han va i gang, og ho tross alt holdt litt stilt.

«Dåkk ska førresten kall han Jesus, kjæm e på. Da va vesst vektig...»

«JESUS??? Gud førr et rart navn! Aldri hørt om NÅN som heita da. Og e så sku kall opp han bæstefar og alt!»

Gabriel hæva øyenbrynan og såg i væggen. Sannelig ha Vårherre overgådd sin egen fantasi når han skapt kvinnfolkan! Han kom aldri tel å bi klok på de her kromsprengan i telstand, vendinge og humør.

«Jau jau» sa han litt oppgjett. «Men du kjæm tel å bi veldig kjent før det her.»

Maria kvakk tel, tørka tåran og såg førventningsfullt opp på han Gabriel.

«Å?? Sei du da? Over heile Nasareth?»

Jaha, så da va DEN innfallsvinkelen so sku gjær susen! Han tænkt igjen tanken på kvinnfolk og kronisk uforutsigbare sinnstæmninge, og himla litt mæ øuan førr han sa:

«Ja. Over heile verden, faktisk.»

Maria hoppa opp og klappa i hendern, svenga seg rundt og kasta kokett på håret.

«E da SANT???? Bærre før det hær? OKEI!!! Då e eg mæ!!!! Då må e kanskje klepp og fiks håret, shopp litt klea... e da længe tel e bi SÅ kjent?»

Ho stoppa opp og såg utålmodig på han Gabriel, som på si sia insåg at no vart da vanskelig igjen.

«Eh...ja. Du træng ikkje å klepp håret i dag, før å sei da sånn.» Da va jo en sterk underdrivelse, men han førsto at han mått prøv å ikkje ta gleden i frå ho no når ho va på gli.

«Men ka ti?» masa ho Maria og sætt hendern i sian og fækk det der trassige uttrøkket igjen. Gabriel sukka. Løgn va uaktuelt før en engel. Da ha Vårherre lagt utrøkkelig vækt på.

«Nei asså, du vil bi nevnt på et kirkemøte på Nikea om 325 år, og deretter begynn balln å rull...»

«OM 325 år??? Då e jo e DAU?» No hadd ho lagt arman i kors over brøstet, og Gabriel trøsta seg mæ at ho tross alt allerede va gravid, og at da va han Josef som sku ha mæ ho å gjær både de næste ni månan, og i et par-tre og tredve år framover tel det her prosjæktet va over.

«Jau. Da e no så...» No gadd han ikkje å anstræng seg meir. Han ha gjort da han sku, og va i grunn klar førr å fær heim tel Himmelen igjen.

Men Maria va på langt nær ikkje ferdig. Ho skyssa han Gabriel ut døra mæns kjæftn gjækk sånn som den bærre kan på et irritert kvinnfolk mæ begynnanes svangeskapsdepresjon.

«Ja vesst da ska va på den hær måten å gidd ikkje E å fiks håret! Då kan han Vårherre bærre ta meg sånn som eg e!» Ho slamra att døra, og han Gabriel fækk så vidt trækt pusten før å sku pust lættet ut, då døra gjækk opp igjen og ho Maria ropa:

«Og du kan førresten hæls Vårherre og sei at eg kjent ikkje NÅKKA! Da kjennes som e fræmdeles e JOMFRU!»

(C) ESM/Tjongsfjordrevyen

#humor #religion #jesus #blasfemi #kristendom #gud #bibel #bibelhistorie #jomfrumaria #engel #gabriel #bebudelsen #unnfangelse #kvinnfolk

Foto: Philippe de Champaigne - Bebudelsen

Tradisjoner er viktig...

...å bryte hvis de ikke har noen funksjon.

Hørte en gang en historie om ei som kutta hjørnene av ribba fordi det hadde hennes mor og bestemor alltid gjort, og da de nøstet opp i denne skikken viste det seg at det var noe en formor hadde gjort fordi ovnen var for liten for ei heil ribbe. Så, jeg har satt min ære i å ikke gjennomføre noe som helst på kjøkkenet uten å vite hva hensikten er.

Min mor var en tradisjonsbærer av rang, spesielt på matfronten. Hvilke krydder, tilsetninger og tilbehør som skulle være til hvilke retter var en udiskutabel vitenskap som hun videreførte med omhu. Og gudene skal vite at hun forsøkte å bringe det videre til neste generasjon. Bare synd at jeg er enebarn, og at nettopp dette enebarnet finner sånn glede i å bryte tradisjoner som jeg finner unødvendige.

Hvis noen sier «det skal være sånn», eller «man kan ikke...» så er det nærmest et klarsignal for meg til å gjøre det det stikk motsatt. Jeg føler en genuin tilfredsstillelse av å få bekreftet at verden ikke går under om man koker gomme på lettmelk eller driter i å heve brøddeigen. Jeg har for lengst erfart at verden går ikke under, grytene eksploderer ikke, og jeg har enda til gode å oppleve at noen dør av å spise min mat.

For å starte med brødene - jeg lærte i min oppvekst at man må heve brøddeigen minst i en time eller to. Dette var viktig fordi det bare var sånn. Det hadde nok en grunn og jeg fikk den sikkert forklart, men JEG har funnet ut at det må man slett ikke! Det har jeg ikke tid til, så jeg hiver alt rett i ovnen og spiser brødene mine ca en time og et kvarter etter at jeg tenkte tanken på brødbaking. Og det går helt greit, jeg synes selv jeg har de beste brødene jeg vet om, uten å være for hovmodig. Og gomme av lettmelk smaker bare rett og slett gomme. Litt mindre ost kanskje, men det skjer ikke noe galt. Så «går ikke an» er bare tull også her.

Koking av fisk er en egen greie. Eller trekking av fisk, som det heter. Det er helt klare regler for hvilke smakstilsetninger som skal være i vannet til ulike typer fisk. Dette har selvfølgelig sammenheng med om fisken er saltet, lutet, tørket, osv, osv, men det har visstnok også noe med hva slags fisk det er og hvordan den smaker i utgangspunktet. Og ikke minst hva man har lært fra barnsben av. Nå er ikke jeg så fryktelig glad i fisk. Jeg tilhører jo kjøttdeig-generasjonen som var ung på 80-tallet, og foretrekker kebab, taco, pizza eller lasagne hvis jeg får velge. Dette har jo ført til at den innebygde kunnskapen om hvorvidt det skulle være både laurbærblad og hel pepper i vannet eller gulrotstuing til, den har jeg ikke. Så da har jeg både laurbærblad og hel pepper i vannet uansett. Og gulrotstuing - eller gulrot i lim som det også kan kalles - kan man spise til hva som helst. Og vi overlever hver gang, og fisken smaker så fortreffelig som fisk kan smake. I hvert fall for en som foretrekker kjøttdeig.

Det later altså til at tradisjonene hopper over en generasjon her, og at mine unger er henvist til å finne ut på egenhånd hva som smaker, går an, går greit, eller ikke funker. Det er jo engang sånn at man lager maten sånn som man liker den, og det må da være greit. Lange inngående diskusjoner og analyser om hvorvidt det «skal være» paprika eller ananas på pizza er unødvendig dersom man blir mett og maten smakte.

Det er forresten best med ananas...

#humor #mat #tradisjoner #skikker #hverdag #familie #kjøkken

Foto: an.no

Ord som svir...

...kan være så mangt.

For de fleste er dette forbundet med sårende kommentarer, men for noen av oss innbefatter dette også feil bruk av språk. Ord og uttrykk som blir vridd og halt i til de ikke lenger betyr det de er ment å bety. Jada, det er flisespikkeri og uviktig i en verden der barn sulter, men som en venninne av meg sa: «Når man først har det sånn, er dette like ille som når noen skraper med en gaffel i en tallerken!»

«Norges smarteste kjendisforbruker» heter en programpost på NRK. Min første tanke da jeg så tittelen var - OK, her skal man kåre Norges mest infame stalker. Altså en som forfølger kjendiser på en så finurlig måte at kjendisen ikke aner noe før han eller hun sitter i saksa. Sånt som man normalt blir politianmeldt for til slutt. Å «forbruke kjendiser» høres nemlig ikke spesielt hyggelig og respektfullt ut, og jeg vil tro folk som driver i den geskjeften blir svartelista rimelig fort. Men det var selvfølgelig ikke det det handlet om. Og klart, om den programposten mer korrekt skulle hett «Norges mest bevisste forbruker som tilfeldigvis også er kjendis» ville det ikke svinget nevneverdig av tittelen. Men ut fra grammatiske regler om ordsammensetninger er og blir en «kjendisforbruker» en som forbruker kjendiser - hva nå det enn går ut på.

En annen ting jeg har hengt meg opp i er begrepet «føles ut som». Vår yngste sønn sa dette da han var liten, og vi syntes det var veldig morsomt og sjarmerende at han brukte begrepet så feil og keitete. Vi kunne av og til glimte til å si «det føles ut som» bare for å være litt sånn internt morsomme. Men så plutselig begynte jaggu alle å bruke dette begrepet - både på TV, i radio, i serier, intervjuer, jeg har til og med sett det på trykk i aviser og artikler. Og det «føles ut som» jeg skal revne hver gang, for det heter «føles som»! Det skal ikke være noe «ut» der! Men noe sier meg at dette babypjattet er på tur inn i språket og vil bli anerkjent som gangbar norsk. Javel da!

Men jeg skal saktens feie for egen dør, for jeg har også noen svin på skogen. Jeg vokste opp med en far som var stor fan av boka «Vett og uvett», en liten samling humoristiske fortellinger på nordnorsk. Påvirket av disse forlystelige historiene slengte han om seg med ord og uttrykk derfra, og det skal sies at noen av de uttrykkene ikke er å finne andre steder enn i nettopp denne boka. Internt mellom mine foreldre fløt "Vett og uvett"-sitater uhemmet i den daglige talen, og som en følge av dette hadde jeg i barndomsårene et vokabular som ikke var sammenlignbart verken med jevnaldrende eller nordnorsk befolkning for øvrig. Jeg observerte, konsumerte og tok intetanende i bruk både ord og vendinger. Og foreldrene mine syntes det var sjarmerende og morsomt.

En av yndlingshistoriene til min far var om "fesken i Tyttebærvatnan", som var «gytepliktig i juni», som det sto. Morsom historie. Og begrepet «gytepliktig» ble adoptert, konsumert, og flittig brukt av mine foreldre. Det var bare at når unge Elisabeth aldri ble konfrontert med hva dette egentlig het, så ble dette et ord jeg trodde var god norsk. Det er ikke så ofte jeg fører lange og dype samtaler om fisk, så dette var ikke en misforståelse som ble oppklart med det første heller.

Så, i en alder av langt oppi tenårene spurte jeg min far sånn helt seriøst om når på året fisken var gytepliktig, og om man kunne se det på den på noen måte. Min far så opp fra avisen og studerte meg med en høyst skeptisk mine, før han brast ut i latter og sa «Det HETER ikke gytepliktig! En fisk er ikke pliktig til å gyte! Du kan ikke tvinge fisk til å gyte, Elisabeth! Det heter gyteferdig!»

Jasså???? Nei nei, jeg hadde uansett ikke tenkt å tvinge en eneste fisk til noe som helst, jeg var jo bare et uskyldig offer for feilaktig språkbruk i omgivelsene. Akkurat som de som nå vokser opp og tror det heter «føles ut som» eller at en «kjendisforbruker» er en helt ok og sympatisk ting å være. For det er det som skjer, man tror det er riktig og at det skal være sånn. Og det får altså noen av oss til å bruke bitering når vi skal se TV.

For øvrig høres ordet «gyteferdig» ut som om fisken er FERDIG med gytingen. Så det så.

#humor #bokmål #språk #betydning #ord #feil #ordsammensetning #forbrukerinspektørene #NRK #TV2 

Foto: Universitetsforlaget, Oslo

Ut av komfortsonen...

...og rett inn i helvete!

Sånn kan det fortone seg for enkelte, avhengig av hvilke "soner" de skal ut av, og bevege seg inn i. Det er liksom blitt så "in" å gjøre ting som er utenfor komfortsonen. Da pusher man seg litt, er sporty og u-feig. Vet ikke om det er noe som heter u-feig, men det er det motsatte av feig, i tilfelle noen lurte.

Jeg vokste opp som et godt beskytta enebarn i ei lita bygd på Helgelandskysten. Alt som foregikk utenfor hagegjerdet - for ikke å si ytterdøra - var utenfor komfortsonen for meg. Men jeg har jo pusha meg selv utenfor hagegjerdet i løpet av årene, det har jo tross alt gått noen av dem. Til og med til å ta på meg ansvarsfulle jobber som f.eks. rektor, opptre for flere tusen mennesker på revyfestivaler, eller å bake kaker til foreldre-styrte arrangementer. For meg personlig er sistnevnte det mest ukomfortable, for jeg er piss dårlig på baking!

Mine foreldre lærte meg at det var tøft å si nei hvis noen skulle ha meg med på ting jeg visste ikke var bra. De tenkte nok fortrinnsvis på røyking av hasj, uforsvarlig kjøring eller bankran, men jeg er av den formening at dette også kan omfatte mer trivielle saker, som f.eks selskapsleker eller karaoke. Enda jeg er utdannet dramapedagog, så har jeg mine begrensninger, faktisk. Ting som jeg kjenner er utelukket, og som jeg på død og liv ikke vil. Sånne situasjoner der man blir flau også på andres vegne, og livredd for å bli trukket fram selv. Faktisk i den grad at man blir varm fra hår-røttene og nedover langs ryggraden og kjenner på et slags flukt-instinkt.  

En gang da jeg gikk drama, var det en i klassen som foreslo at han skulle spille gitar, og at vi andre skulle sitte i en ring og jamme etter tur. Dere vet sånn jazz-greie der folk improviserer med «tuttua», «skuptidu» «bab-sjua». Alle de andre i klassen utbrøt «Å JA!», mens jeg tenkte «Å nei!!!!». Men jeg satte meg ned i den ringen, og begynte å anslå sånn ca. hvor mange minutter hver deltager jammet, hvor lenge det var til det var min tur, og hvor lenge det var forventet at jeg skulle blamere meg med disse idiotiske greiene.

I løpet av denne pinefulle ventingen gikk jeg gjennom alle mulige eventualiteter og vurderinger. Om forventninger, både til folk generelt og dramastudenter spesielt. Om å bare hive seg med, om å være sporty, om å være u-feig. Men da gjengen hadde «tuttua-skubtiduet» seg fram til meg, hadde mine foreldres formaninger om å si nei til ting man ikke vil akkurat rent meg i hu, og jeg tenkte at pokker heller, dette går jeg ikke med på! Dette er ikke bra! Ikke for meg. Kanskje ikke like ille som hasjrøyking eller bankran, men det føles bortimot like ille! Og i stedet for å stemme i med noe «bab-sjua» sa jeg enkelt og greit «NEI!» og gjorde en elegant gest til neste deltager som uforberedt måtte trå til med jazzy jamming. Lykke på reisa, vedkommende hadde gledet seg over påfunnet, og kunne nå nyte stunden allerede før forventet.

Etterpå følte jeg faktisk på en slags seier. Samme seieren jeg føler i andre sosiale sammenhenger når noen sier «Kom igjen!» og tror at bare derfor, så skal jeg la meg overtale og rive med. Nei! Ikke hvis jeg ikke vil. For jeg har hatt et helt greit liv selv om jeg ikke jammet den gangen. Og selv om jeg ikke lar andre få gleden av å overtale meg til å gjøre ting som ikke føles greit - det være seg bankran, karaoke eller jamming. 

Synes vi skal kreditere de som er sporty nok til å takke nei, jeg. For det kan faen meg være ukomfortabelt nok når presset er stort! Guess what - "NO!" is the new sporty! 

#humor #sporty #komfortsone #nei 

Foto: Eget produkt

Jeg føler meg virkelig ekskludert...

...fra det gode selskap hvis noen henter fram en gitar.

Det er urovekkende mange som elsker å synge og spille når de er samlet i sosiale settinger, og som finner dette hyggelig, sosialt og på et eller annet vis fornøyelig for øret. Jeg er ikke en av dem. Ikke for at jeg ikke liker å synge, jeg har faktisk sunget i kor i mange år. Men det er et eller annet kleint med selskaper som utvikler seg til en sangøvelse. Ja, for det er ØVELSE det er snakk om her! Ikke en konsert. Det er ikke imponerende, og de som driver i denne aktiviteten er svært sjelden direkte flinke, og blir sjelden "oppdaget". Ikke for at jeg tror at det er målet, dette er forbundet med "hygge".

Mine foreldre var musikalske. De elsket å synge og spille, og de hadde ingenting imot sosiale sammenhenger som utviklet seg nevnte retning. Min far kunne kaste seg over et orgel, og min mor trådte til på gitar. Og hun kunne godt finne på å si «Nå tar vi den der...'sangtittel'...for den er så fin!»

HÆH???? Ja, for pokker, kan godt hende originalen var fin, men versjonen til 5-6 naboer med en falsk gitar og et pumpeorgel er ikke nødvendigvis fin! Kan godt hende det er gøy å synge den for de som liker å radbrekke kjente låter, men den blir like fullt ikke FIN!

Jeg er også musikalsk, men mer på en litt autistisk måte. Jeg er sånn at en låt, det er låta i originaldrakt. Jeg liker ikke engang konsert- eller live-versjoner av låter, om de så er sunget av originalartisten. Jeg vil ha den versjonen jeg er vant til, og ferdig med det. Det sier seg selv at når en halvfull vennegjeng da setter seg ned og improviserer og lirer av seg en akustisk coverversjon uten engang å ha øvet først, så holder jeg på å klikke!

Det verste er når en av deltagerne finner på å synge en overstemme, andrestemme, eller improvisere med andre lyder av noe slag. De andre som elsker denne aktiviteten, reagerer da ofte med å se gledesstrålende og nikkende på hverandre, fortsatt mens de synger, og på den måten bifalle initiativet.

Et par-tre takter etter noe sånt inntreffer, øker gjerne både syngingen og innsatsen på gitaren i intensitet, og den sang-glade gjengen er på dette tidspunkt hellig overbevist om at de faktisk er virkelig flinke! Muligheten for at en av deltakerne prøver seg på høy C, skatting eller jamming er nå faretruende tilstede. Dette fortoner seg faktisk for oss uinteresserte som en slags klein orgie. Det oppleves ekskluderende og awkward, og det nytter ikke å si «Bli med, da vel!» For det er nemlig noe med det siste vi vil! Det er da Monsen så høflig som mulig sier takk for seg og trekker seg tilbake fra selskapet. Vel vitende om at man får stemplet usosial, sur, umusikalsk, sær eller rar. Og for de som tenker at det er til pass for oss, kan jeg opplyse at det er å foretrekke!

Neste gang jeg er i en sosial sammenheng som utvikler seg til en klein sangorgie, skal jeg bruke sånne utsagn som de bruker i Idol og Norske Talenter. Typ «Dere tar virkelig scenen», «Dere klarte virkelig å gjøre den til deres egen» eller «Så morsomt at dere tok den dit!»

Og så skal jeg avslutte med «Men dessverre, dere er ikke videre!»

#humor #musikk #gitar #sang #musikalsk #sangstund #sosial #akustisk #coverversjon 

Foto: MyDukkan.com

Alle har en oppgave i livet...

...selv om den for noen kan virke helt unødvendig og bortkastet.

OSLO 20110517. Kongefamilien hilser barnetoget fra slottsbalkongen på 17. mai: F.v. kronprins Haakon, prinsesse Ingrid Alexandra, kronprinsesse Mette Marit, dronning Sonja og kong Harald.
Foto: Heiko Junge / Scanpix

Vi er alle forskjellige, med ulik bakgrunn, ulike interesser, ulikt syn på hva som er viktig i livet og hva som kan være viktig for andre.

Ingvar er praktiker. Han vokste opp på gård, og har jobbet i gruver på Grønland, vært FN-soldat i Libanon og stukket tunneler og vei traseer de siste årene han jobbet. Dette er viktige ting, som er nyttig for folk flest og samfunnet for øvrig. Han kan også strekke seg til å mene at folk som jobber med komedie, skuespill eller musikk har en viss funksjon av betydning. Brød og sirkus, liksom.

Men det er noen yrkesgrupper eller oppgaver han overhode ikke ser hensikten med. Oppgaver han mener er helt bortkasta og unødvendig, og som umulig kan interessere voksne mennesker med integritet og selvrespekt.

En av de yrkene er å være hoffreporter i Se & Hør. Noe mer nedrig kan han ikke forestille seg. Ikke leser han Se & Hør, og Kongehuset er av usedvanlig liten interesse. Han har ikke noen annen formening om dem enn at det må være forferdelig å leve et helt liv på utstilling, som han sier. Personlig nyter jeg både dokumentarer og dramaer basert på kongelig historie, men jeg skal også innrømme at Se & Hørs dekning av Kongefamilien ikke står øverst på lista hos meg heller. Og det må man jo få lov til å mene.

Noe av det mest forlystelige jeg vet om, er å se programmer om kongefamilien når Ingvar er tilstede, og helst når hoffreporter Totland i sin tid var i aksjon. Kombinasjonen av kommentarene til Totland & Berg-Hansen var ulidelig morsom! For Ingvar var det en gåte at en voksen mann kunne være villig til å ta et dypdykk i alle disse opplysningene og detaljene om kongeliges liv, og til og med interessere seg for det og snakke om det med en slik overbevisning og høytidelig mine! Totland skal jo ha det, at han omtalte kongelige med stor respekt og høytidelighet, og som om han formidlet noe av stor viktighet!

En gang var det en eller annen Royal begivenhet jeg skulle se på TV, og Totland var kommentator for anledningen. Det haglet opplysninger og detaljer på klingende Bergensk - om kjoler som ble «båret» for første eller annen gang, som var omsydde siden sist eller som hadde nytt tilbehør. Og kommentarene fra jordnære vegoppsynsmann Hansen lot ikke vente på seg! Om kjolene til gjestene var lagt opp, ned, sydd inn eller ut kunne da umulig være av interesse for rikets velbefinnende, mente han. Likeså hvem som hadde båret diademer, smykker eller øredobber før de dinglet på noen i denne anledningen. Men Totland doserte overbevisende om saken, med samme intense overbevisning som Steinfeldt snakket om Russland og den kalde krigen i sin tid.

Innimellom kom det hentydninger til at han selvfølgelig visste ting som ikke var for allmuen, fordi han hadde tilgang på mer enn vi vanlige, alminnelige dødelige. Ingvar mente Totland minnet ham om en av hjelperne til Askeladden, han som satt og holdt seg for truten fordi han hadde 7 somre og 15 vintre innabords. Han liksom kurholdt på de store hemmelighetene - som Ingvar for øvrig dret i - og slapp ut litt og litt av det som man kunne få lov til å få innsyn i. For en som har boret i tunneler med livet som innsats, er kongelige gjesters øredobber og søm-monnet i kjolene deres agurknytt. Virkelig!

Da Ingvar ble ufør og ikke kunne jobbe mer med fysisk arbeide, foreslo jeg at han kanskje kunne søke om å bli hoffreporter.

«Ikke faen! Da skal jeg heller tømme nattpotter på en eller annen institusjon! Det er faktisk en VIKTIG jobb!»

Og det er i grunn sant. MYE viktigere.

#humor #kongefamilien #hoffreporter #kongelig #yrke #reporter 

Foto: TV2

Tyttebær-terapi...

...er den kuren jeg har prøvd som virket desidert dårligst på bekkenløsning!

Året var 1994, jeg var gravid med min eldste sønn, og hadde begynnende vondt i rygg og hofter. Sommeren var på hell, høsten begynte så vidt å gjøre seg gjeldende og sesongen for bærplukking var i gang.

Jeg er sågar ingen bærplukker. Jeg er ikke spesielt glad i syltetøy heller, og hvis jeg mot formodning må ha det, sverger jeg til å plukke bærene i syltet tilstand på glass i butikk. Ingvar derimot, før han ble ufør vel og merke, ELSKET å gå i skog og mark og høste inn bær i uante mengder. Det var et rent helvete med rensing, sylting, pakking, merking og frysing. Flere timer og dager med gørrkjedelig arbeid. Til sammenligning tar det 2-3 sekunder å ta et glass ferdig syltetøy ut av ei butikkhylle.  

Vel vel, nok om det. Ettersom jeg plagdes litt med ryggen, og graviditeten enda var på et tidlig stadium, fant Ingvar ut at den beste medisin for rygglidelsen var å gå i skog og mark. Det er sunt for både kropp og sinn, det er jo noe alle vet! At han drasset med seg noen bøtter og poser for å sanke tyttebær som skulle plukkes og bæres hjem, så han også på som et bidrag i positiv retning for helsa.

Så dro vi av gårde. Han valgte et sted der han visste at det var mye tyttebær. Det var ikke så mange andre som plukket der heller, for der var nemlig «litt uframkommelig», som han sa. Og det skal jaggu være visst! Jeg hadde ikke lagt av gårde der i dag, etter mange års rekonvalesens og et års jevnlig styrketrening. Det var ei steinur som var så bratt og storsteinete at selv ei katte ville hatt problemer, så å introdusere denne turstien til en gravid kvinne var vel ikke den mest veloverveide avgjørelsen min mann har gjort. Men tyttebær var der jo. 

Etter et par timers åling i denne ura med bøtter og spenn, skulle vi nedover igjen. Og nedoverturer er ALLTID verre enn motbakke. Særlig med bekkenløsning og fulle bær-bøtter. Jeg husker at jeg ålte og krøp mellom steinene, og begynte så smått å spane etter et egnet sted for å gjennomføre en alt for tidlig fødsel. Jeg husker også at jeg tenke at om jeg skulle komme meg helberget hjem og få syltet denne forbannede tyttebæra, så kom det til å bli det mest dyrebare syltetøyet som noensinne hadde vanket i vårt hjem! Og tyttebærsyltetøy er i tillegg noe av det verste syltetøyet jeg vet om. Kanskje nest etter rabarbra.

Vi kom oss omsider hjem med både gravidmage og bær-bøtter intakt. Men ryggen og bekkenet gikk til helvete etter denne turen. Det ble krykker og sykemelding ut svangerskapet, faktisk. Og med halsbrann og sure oppstøt sto ikke tyttebær øverst på menyen heller, så Ingvar fikk ha det eksklusive syltetøyet sitt helt for seg selv.

Nå er det jo slik at Ingvar etter hvert ble ufør selv, og gudene skal vite at vi har prøvd ut mange kurer for hans lidelser. Men tyttebærplukking i steinur har vi i grunn enda ikke prøvd. Kanskje det ville fungert bedre på han??

#humor #hverdag #livet #tyttebær #bær #bærplukking #bekkenløsning #gravid #steinur

Foto: Wikipedia

Pyramidesalg er et alternativ til NAV...

...kan man lett tenke.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og noen klarer faktisk å gjøre en karriere av å selge alt fra sminke og kremer til plastboller og pyntegjenstander. Men det krever etter all sannsynlighet at de bor på et sted som er av såpass størrelse at markedet ikke blir mettet etter første partyet.

Jepp, party. For dette er en bedrift der business og pleasure ikke bare lar seg kombinere, men det er faktisk litt av gamet. Her er det snakk om sosiale hjemmebesøk med kaffe, boller og kaker, samt vertinnegaver som øker i størrelse og verdi etter antall frammøtte. Og på partyet kan man altså selge sine produkter og drikke kaffe samtidig som man tilbyr alle frammøtte å bli med i pyramiden. 

Her jeg bor, i ei lita bygd med ca. 400 innbyggere, er det mange som har begynt med pyramidesalg opp igjennom årene. Meg selv inkludert. Jeg solgte Aloe Vera-juice. Det vil si, jeg solgte ikke noe i grunn. Jeg kjøpte inn et minimum for å kunne bli registrert som selger, drakk griseriet selv, og slutta. Jeg viste meg å være  ALT for pinglete til å dytte på folk seig, smakløs drikke for betaling. Dessuten gikk det kort tid før flere andre i denne bitte lille bygda solgte samme Aloe Vera-juicen. Og det var ikke JEG som bygget pyramiden større, jeg var for pinglete til det også. Men større ble den og etter en stund gikk det hele over. Det er jo begrenset hvor mye Aloe Vera 400 mennesker i distriktet klarer å sette til livs. Vi er jo først og fremst et tran-drikkende folkeslag.

Tupper Ware var også svært populært her i bygda for noen år siden. Først begynte EN å selge disse uunnværlige oppbevaringsboksene av plast, og så begynte en til, og så en tredje. Til slutt solgte nesten alle i bygda plastboller med lokk til hverandre, og jeg kan ikke forestille meg at noen kunne livberge seg på denne geskjeften, sånn egentlig. Pengene sirkulerte jo forsåvidt, men svært begrenset og internt, på en måte. 

For mange år siden fikk Ingvar også et tilbud om å bli med i en slik pyramide. Han skulle selge sykkel- og husalarmer. Det var lurt, for det var det ingen andre i Tjongsfjord som gjorde! Bakdelen var bare at i ei bygd der ingen låste verken bilen eller huset, og lot lommeboka ligge i handlevogna når de var i butikken, var det ikke et presserende behov for akkurat de produktene. Men på denne tiden jobbet han på et annet sted, så vi fant ut at det kanskje kunne selges slike ting i mer sentrale strøk. Etter noen få uker hadde alarm-pyramiden vokst, og vi fikk høre om flere andre i den bittelille bygda som også var blitt med i denne alarmerende pyramiden. Salget var ikke overveldende lukrativt, alle solgte sine egne produkter til seg selv egentlig, og bygda var i løpet av en måneds tid totalt tyveri-sikret. Etter en stund dabbet interessen av, alarmene ble plassert langt inni skapene sammen med plastbokser med lokk og rester av Aloe Vera juice. 

Deretter gikk det sin vante gang. Folk kastet seg på nye ting, fra sminke og hudprodukter til pyntegjenstander og barneklær. Sånn har det fortsatt, det ene produktet avløser det andre, folk kjøper og selger om hverandre og til hverandre, på kryss og tvers. På party med boller og kaffe. Riktig hyggelig og sosialt er det! Når så kundemassen blir mettet, noe som skjer rimelig fort på et lite sted, eller alt for mange er involvert i pyramiden til at det er igjen noen potensielle kjøpere, starter en ny pyramide.

En ting er sikkert - de gamle Egypterne ville vært fra seg av misunnelse over hvor mange pyramider vi har og hvor fort de blir ferdig!

#humor #pyramidesalg #pyramide #salg #selger #tupperware #plastbokser #alarmer #husalarm #sykkelalarm #salgsparty 

Foto: Google

Jeg har dybdeskrekk...

...i tillegg til høydeskrekk.

Dette er et fenomen jeg ikke har lest om noen steder, og som jeg aldri har hørt om fra noen andre i mine omgivelser.

Høydeskrekk er jo lett å forklare, for det vet alle hva er. Og jeg har høydeskrekk i den grad at jeg ikke liker å gå opp på en stol for å skifte lyspærer engang. Jeg GJØR det jo hvis jeg må, men liker det ikke. Jeg har faktisk malt vegger mens jeg har klamret meg fast øverst i gardintrapper også, og overlevd. Men som sagt, det er ikke noe jeg ynder å gjøre.

Men dybdeskrekk, det er noe HELT annet. Det er når man ikke liker å stå på bakken og se OPP på noe. Kommer litt an på hva det er, hvor høyt det er, og det er i bevegelse, og om jeg er forventet å ha noe kontroll over det som beveger seg der oppe. Et eksempel på sånt er flaggheising.

Ingvar har mye moro med å ha meg med på flaggheising, for han vet at det er underholdende. Det er noe med kombinasjonen av å holde i de flaggsnorene samtidig som du skal hale opp et flagg som beveger seg - gjerne mer jo mer vind det er. Og i tillegg er det den tynne, vaiende flaggstanga, som i bakkeperspektiv omtrent går ut i null der oppe under himmelen. Nå tenker sikkert alle «Ja, hva så???» Men dette er altså riktig kvalmende og umulig for meg å gjennomføre.

En gang for mange år siden fikk Ingvar meg til å gå alene ut for å heise flagget. Jeg tenkte at det fikk briste eller bære, og at det MÅTTE da kunne gå an å få opp det tøystykket uten å dåne ved flaggstangfoten. Jeg startet friskt med å lage en skikkelig knute, for så å begynne å heise på flagget. Jeg kikket skrått oppover stanga med et øye lukket, og var et øyeblikk direkte positiv til at dette skulle gå veien. Det gikk greit helt til flagget var kommet halvveis. Da kom et vinddrag som fikk stoffet der oppe under himmelen til å gjøre noen kast, og det kjentes jo i snora, samtidig som det trigget synsnervene i den grad at jeg knep igjen øynene og klamret meg fast i både snøre og flaggstang. Jeg turte ikke verken slippe eller dra til, og låste armene i et jerngrep rundt stanga.

Oppe fra stuevinduet hørte jeg hysterisk gapskratt fra Ingvar, som selvfølgelig hadde riktig god underholdning fra sin posisjon. Lettere irritert og rimelig hysterisk fikk jeg frest av meg at med mindre han ville at naboene skulle tro noen hadde dødd - flagget vaiet jo tross alt på halv stang - så hadde han å innfinne seg umiddelbart og befri meg fra denne ydmykende situasjonen. Det kom noen tilgjorte og sarkastiske avveininger for og imot fra vinduet. Noe om at hvis han lot meg stå der kunne han kanskje finne på noe gøy sammen med ungene. Men tanken på rykter om dødsfall fikk ham til å komme meg til unnsetning.

Vi har dessverre flaggstang enda. Men jeg har forbannet meg på at den skal ned! Jeg har gått til innkjøp av balkongflagg, og det er det som skal opp når jeg finner det for godt å flagge. Ingvar synes ikke noe om det, for den er ikke slik innrettet at det går an å flagge på halv stang. «Hva skal du gjøre hvis jeg dør for eksempel, og det ikke går an å få den på halv stang?» spurte han.

«Flagge på hel!» svarte jeg.

#humor #flagg #flaggstang #balkongflagg #hverdag #familie #svarthumor #høydeskrekk 

Foto: J.Frisenberg, Lillehammer

Zalo og jerngryte...

...er en perfekt kombo. Det har nemlig jeg bestemt.

Min mor gikk en gang på 70-tallet til innkjøp av jerngryte. Det var en uvurderlig gjenstand på kjøkkenet, smart, hendig, anvendelig og solid, samt at maten ble så sunn og jernholdig av å bli tilberedt i denne fantastiske innretningen. Og formaningene om å ALDRI vaske den med såpe haglet under hele måltidet. Den skulle skylles grundig og smøres med olje før den ble satt inn i skapet, det var opplest og vedtatt av alle som hadde vett og forstand på jerngryter.

Da jeg selv skulle stifte bo, vanket det jo jerngryter og panner i vårt nyetablerte hjem også. Og med denne inngrodde jerngryte-kunnskapen satte jeg mine halvskitne gryter i skapet jeg også. Ja, for de ER skitne når de ikke er vasket i Zalo. Si hva faen dere vil!

Det hører med til denne historien at jeg alltid har lidd av jernmangel. I perioder spiser jeg jerntilskudd så det suser etter, men jevnt over klarer jeg å holde dette i sjakk med et relativt vettig kosthold. Det sier seg selv at når man på det jevne lider av sånt, så holder det ikke å koke middag i skitne gryter. Her må det sterkere krutt til. Så, etter å ha konstatert at jeg likevel må ty til vitaminer og jernholdig mat, begynte jeg å vaske jerngrytene mine skikkelig. Og det er en deilig følelse å vite at det som står inne i kjøkkenskapene faktisk er rent!

Men sånne ting går jo ikke upåaktet hen hos bedrevitende jerngryte-entusiaster! Herregud så mange kommentarer jeg har fått på at jeg ØDELEGGER dyrt utstyr! "HVA ER DET DU FINNER PÅ????? DU MÅ IKKE HA ZALO I JERNGRYTA!!!!!" Og etter den første vantro og sjokkerte hylinga kommer formaningene og forklaringene. Den blir å ruste, og man ødelegger denne effekten med jern som kommer over i maten under koking. Som om jeg ikke har hørt den før. 

NEI! Man ødelegger dem ikke! De ruster ikke hvis man vasker og tørker dem med en gang. Og som sagt, med min blodprosent nytter det ikke om jeg hadde slikket hele gryta både før og etter koking. Tvert om, det er bare fordeler. Slipper feite tunge gryter i skapene, så oljebelagt at de glir ut av hendene når man skal ta etter dem. Og dessuten ødelegger jeg hva pokker jeg vil i mitt eget kjøkken.

Og bare så dere vet det, så vasker jeg kopper med gullkant i oppvaskmaskinen også.

#humor #oppvask #kjøkken #zalo #jerngryte #matlaging #jernmangel 

Foto: Google

Les mer i arkivet » Januar 2019 » Desember 2018 » November 2018
Kjerringa til Ingvar

Kjerringa til Ingvar

50, Rødøy

Mitt navn er Elisabeth Sjåvik Monsen. Jeg er født i det Herrens år 1968, og har dermed levd en god stund uten å bli nevneverdig voksen av den grunn. Rent geografisk ble jeg plassert i Tjongsfjord på Helgelandskysten og har etter noen studieopphold andre steder i landet likevel endt på fødestedet. Jeg har ei solid utdanning som spriker i alle retninger, fra reklametegner og førskolelærer til spesial- og dramapedagog. På fritiden driver jeg uhemmet og i svært utstrakt grad med revy og andre ulike humoristiske krumspring. Utover dette jobber jeg som lærer, er gift, mor til to etterhvert voksne menn, har hund, støvsuger, Samsung S7 og skostørrelse 37. Bloggen min handler hovedsakelig om ulike hendelser og tanker i en familie der far er handicappet, og om hvordan makaber og klin sprø humor redder vår hverdag!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker