hits

Vi melder Ingvar på Paralympics...

...sa jeg til ungene en gang vi var i det humøret. Vi hadde en litt frustrert og sarkastisk, men likevel humørfylt diskusjon om hvilken nytte vi kunne ha av at han var blitt ufør.

Som mange lesere sikkert har skjønt, og som headeren oppe på bloggen indikerer, så er vi altså en familie med beksvart og makaber humor. Det er mange måter å takle et familiemedlems handicap på, og jeg sier SLETT ikke at vår er den beste, men den er den beste for OSS.

De første årene Ingvar var syk var forferdelig. Det var nedtur for ham å måtte slutte å jobbe mens jeg holdt på å jobbe meg i hjel. Men sakte men sikkert klarte vi på et vis å normalisere tilstanden - ikke ved å leve så normalt som mulig, men å godta at den nye måten å leve på bare måtte bli naturlig for oss. Og dermed basta!

Som nordlenninger flest krydret vi frustrasjonen med ord og uttrykk jeg ikke skal gjengi her, men etter hvert ble de avløst av den gamle gode, vanvittige, grusomme humoren som vi boltrer oss i her nordpå både på lyse sommernetter og svarte vinterdager. Med syrlige, sviende kommentarer både om hverandre og situasjonen for øvrig, kom vi oss igjennom både jul og påske, fotballsesonger og skoleavslutninger, helg og hverdag.

Det er mange måter å vise kjærlighet på, og vi foretrekker den røffe og barske metoden. Her er det ikke stearinlys, kos og blomster som gjelder, men sarkastiske verbale sklitaklinger med påfølgende latter.

Dette er den virkeligheten ungene våre vokste opp i også. Og miljøskadet ble de. En gang, like etter at Ingvar var blitt syk og tilbragte dagene i sykeseng i stua, skulle han se dagsrevyen. Ungene var i herje-humør og kom i skade for å løpe foran TV'n under programmet. Av gammel vane kom far i huset med en verbal irettesettelse og trusler om at hvis det ikke ble slutt på den renninga skulle han jammen reise seg og sende dem på rommet!

Da kom det kjapt fra eldstemann som for lengst hadde skjønt at far var noenlunde bevegelseshemmet:

«Ja, HA HA! Særlig!»

#humor #familie #hverdag #livet #handicap #hjem #paralympics #sykdom

Foto: Eget arkiv. Gjengitt med tillatelse av bikkja.

Det er JEG som er mamma til Michelle...

...sin største fan.

Se der ja, der var det flere enn Anna Rasmussen som brukte misvisende overskrift for å få lesere! Jeg har nemlig fått med meg at overskriftene hennes visstnok ikke har gjenspeilet innholdet under, og at hun har lagt nytt gulv. Dette har vært et stort irritasjonsmoment for mange, og både Facebook og Twitter har florert av parodier og sarkastiske innlegg om dette.

Det er meg egentlig en gåte at DET kan være så irriterende, for misvisende overskrifter har da vel vært et kjent fenomen siden tabloidenes inntog. Det er jo bare å kjøpe et Se&Hør eller en avis, så ser man at må ikke være verken mamma eller ha unger som heter Michelle for å trikse seg til lesere ved hjelp av lure overskrifter.

Og å legge nytt gulv er da også helt legalt. Det er da i himmelens navn i orden at man får mannen sin til å ta bilder av det også. Ingvar har en gang tatt bilde av meg da jeg malte ytterveggen. Han la det ut på facebook, men det ble skuffende lite oppstyr av det. Men det skal sies at det var utpå høsten og at jeg hadde på både fleecegenser og caps i tillegg til malebuksa.

Men angående overskrifter og blogging generelt - jeg må si at vi lever i en fascinerende tid der folk kan sitte og skrive om hverdagen sin og hvilke såper og kremer de bruker og faktisk tjene penger på det. I hvert fall hvis de legger ut et og annet bilde av en hårkur eller en kremtube i ny og ne og skribler ned noen opplysninger om hvor man får kjøpt dem. Jeg synes i grunn det er helt greit, det er da ikke verre enn å jobbe innenfor andre former for reklame...? Det er da vel helt i orden at folk i passende alder får opplysninger om hud og hårprodukter hvis de vil ha det.

Det eneste JEG har peiling på og kan reklamere for på bloggen er produkter fra hjelpemiddelsentralen eller Enklere Liv. Noe produktkunnskap opparbeider man seg jo når man er gift med en som er handicappa! Men da snakker vi om en litt annen målgruppe enn unge jenter foran speilet, kanskje. Om 20-30 år kan kanskje min blogg være dritpopulær, sånn når blogger-generasjonen begynner å dra på årene og begynner å trenge tempurmadrasser, gripetenger, lesebord og brødkniver med håndtak så solide som på en motorsag.

Men da er jo jeg 80, så det spørs...

#humor #familie #blogg #hverdag #overskrifter #mamma #maling #hus #hjem

Foto: Ingvar

I dag har jeg rydda...

...i en fyrstikkeske. Det skal sies at det ikke er en ryddesjau som tar utarmende lang tid, men det må av og til gjøres. Og det føles godt når det er gjort.

Nå lurer dere kanskje på hva som får noen til å rydde i fyrstikkesker, men det har seg slik at i vårt hjem har enkelte en tendens til å legge de ferdigbrente fyrstikkene tilbake i eska. Det er det andre i denne familien som finner svært irriterende. Og da rydder disse andre.

Jeg bruker også å rydde i te-boksen. Det er ikke sånn løsvekt-te, det skal jeg jo skynde meg å si. DET hadde vært litt i overkant selv for meg. Men vi har en boks med teposer, og de bør stå med framsiden fram og uten at skrifta er opp-ned og sånn. Og så er jeg litt i tvil om de bør stå etter fargesirkelen eller i alfabetisk rekkefølge.

Jeg bruker å si at jeg har sånn CDO. Jeg vet at det heter OCD, men også her bruker jeg alfabetisk rekkefølge. Skulle nå jaggu bare mangle.

En gang limte en kollega tall på det flislagte gulvet slik at 3. og 4. klasse skulle lære noen regnearter. Det var bare at noen av tallene var limt inne i flisene og andre midt over fugene. Jeg tenker at hvis noen av de ungene var i nærheten av å ha samme lidelse som meg, så kom de ikke til å lære en eneste regneart på den måten. Men de kom til å lære ALT om manglende symmetri, uregelmessigheter og skjevheter, om enn på en svært irriterende måte.

Nei, nå skal jeg gå å rydde i en boks leverpostei, slik at all leverposteien når like høyt opp rundt hele kanten. Kødda!

#humor #familie #hverdag #rydding #fyrstikker #OCD

Foto: Google; digitaltmuseum.no

Jeg er kjempeinteressert i fugler...

...på bilder. Men Ingvar er så glad i fugler at han like godt meldte hele familien inn i Ornitologisk Forening.

Det var visst et familietilbud. Det var bare at det ene familiemedlemmet ikke har PEILING på fugler.

Jeg ble faktisk litt forbanna, for av alle ting jeg ønsker å bruke medlemskontingent på, så er fugletitting nederst på lista. Jeg vet forskjellen på ei kråke og en sommerfugl, og der stopper det liksom. Men det må jo være lønnsomt for foreninger å få medlemsavgift fra folk som er SÅ i de grader uinteressert.

Ingvar og yngstemann derimot er ihuga på området. I vinduet mot en fuglemater som tar 10 kilo solsikkefrø er det plassert kikkert, fotoapparat og fuglebok. Så kan man sjekke dersom det dukker opp noe annet enn de vanlige fuglene. Jeg ramser ikke opp noen for jeg VET ikke hva som er vanlig her. Jeg ville kanskje reagert hvis jeg kikka ut og det sto en stork eller en emu på plenen, men utover det blir det ikke å gå noen fuglealarm fra denne kanten.

Gudene vet hvor mye av lønna som går til solsikkefrø, meiseboller og nettingposer med nøtter. Og gudene vet hvor mange ganger jeg har kosta solsikke-hamser og fugledritt av platten utenfor - noe som igjen aler mus til huset.

Men søte er de jo, fuglene, det er ikke det. Og jeg har jo ikke heller hjerte til å slutte å mate dem når andre først har vent dem til at her er det åpen restaurant med alle rettigheter. De er faktisk så dresserte at HVIS det mot formodning blir tomt for mat, så kommer de på vinduet og knakker på med nebbet. Snakk om å være frampå!

Jeg har faktisk så lite vett på fugler at da en fugletitter-kollega skrev melding til meg og fortalte at hun hadde sett en munk i hagen, trodde jeg det hadde rabla for henne! Da jeg fortalte det til Ingvar ble han positivt overrasket og sa sånn «Næ, en munk? De er jo sjeldne her.» Javisst. Det finnes jo ikke et jækla kloster i Tjongsfjord, så det var jeg jo enig i.

Vel, så lærte jeg noe nytt den dagen også. Munk, faktisk. De er grå med svart topplokk. Eller hva det heter.

#humor #familie #livet #hverdag #fugler #ornitologisk #munk #fugletitter #fuglearter

Foto: Google; Munk, visstnok.

Jeg elsker fotball...

...i de periodene det ikke går NOEN kamper på TV.

Ikke VM, OL eller andre former for fotballrelatert hysteri som bare MÅ ses, gjerne med volumet på full guffe.

Skam å si så er det vel lite her i verden som går så hardt ut over møblementet som at en voksen mann på over 75 kilo er fotballengasjert. Jeg har mange ganger tenkt at de spillerne på banen umulig kan bruke like mye energi til sammen som Ingvar gjør når han ser fotball. Til tross for handicap og sånt så må jeg si at både bord og stoler har fått sitt under de verste målsjansene. Jeg husker at vi engstet oss for møblene da vi fikk valp i huset, men det er jaggu fint lite en valp klarer å utrette sammenlignet med en fotballentusiast.

Under sånne kamper er jeg nesten villig til å finne på hva som helst annet. Husarbeid, for eksempel. Jeg er så lite interessert i fotball at jeg en gang satt sammen med landslaget på en VIP-tribune uten å være klar over det. Jeg kjenner ikke navnet på EN fotballkjendis, jeg! Og jeg er stolt av det.

Men tro det eller ikke, jeg spilte faktisk fotball et år da jeg var 11-12. Det skulle samles til et jentelag i Tjongsfjord, og så få innbyggere vi er her måtte ALLE delta dersom det skulle bli noe av. Så da så. Var innbytter, jeg da. Venstre back. Jeg holdt på å si jeg ble oftere bytta ut enn inn, men det går jo strengt tatt ikke an. Men jeg husker at jeg i løpet av det året og de småstundene jeg var innom banen fikk målt opp hvor mange fotblad med skostørrelse 35 det var plass til fra den ene siden til den andre på banen. Husker ikke lengre hvor mye det faktisk var.

Da ungene våre gikk i grunnskolen spilte selvfølgelig de også fotball. Jeg sier selvfølgelig, og det er ikke fordi jeg synes det er kjempefint og skulle bare mangle. Det er mer sånn typ ironisk; «min vanlige uflaks». Jeg kjørte og kjørte siden Ingvar med sin dårlige helse ikke kunne bidra, og med min drama-bakgrunn tror jeg faktisk jeg klarte å se ut som jeg likte å støtte opp om dette nomadelivet med sure fotballsko og svette drakter slengende rundt i bilen. Hvis de vant sa jeg "fint" og hvis de tapte sa jeg "who cares". Skal SI jeg var glad da yngste mann erklærte at han var ferdig med fotball og heller ville konsentrere seg om lekser!

Det er meg en ren og skjær gåte hvorfor fotball har så høy status. Det er jo et utall av andre idrettsgreiner som kunne vært like interessant. Isdans, bowling eller frisbee for eksempel.

Eller hva med sånn stick-horse-riding? Voksne menn i uniform på trehester. DET er gøy det!

#humor #familie #handicap #fotball #sport #idrett #ballspill #stickhorse

Foto: Google

Vi hadde Norges mest lydige bikkje...

...i nabogården. Det er helt sant, den ble kåret til Norgesmester i lydighet.

Vårt eget lille rasedyr derimot, er så menn ikke den mest veloppdragne tamhunden verden har sett.

Oppdratt i fars sykeseng som den er, med store muligheter til å snappe vestlandslefsa ut av fars grep når han tar en slurk kaffe, er hun blitt både feit, bortskjemt og utrolig god på tigging.

Ikke misforstå, hun er verdens snilleste, altså! Når hun er med på turer med skoleungene er hun alles yndling, er tålmodig og snill og lar seg rolig kose og klappe og rufses i pelsen.

Men som Buhunder flest er hun en ihuga vakthund. Hun vakter og bjeffer på traktorer, fugler, campingvogner, tilhengere, insekter, folk, fly, sykler, blomster, lauv, greiner, bølger, vind, rennende vann, snøføyk og brøytebiler. Tror faktisk jeg tar med luft også. Innendørs vakter hun selvfølgelig inngangsdøra og bjeffer på alt og alle som beveger seg i det området, samtidig som hun har tatt på seg det hele og fulle ansvar for TV apparatet.

Det er utrolig mye på TV som ikke burde vært der, ifølge henne. Særlig på Animal Planet. En gang Ingvar så på en dokumentar om elefanter i Afrika, holdt hun på å knuse hele TV'n da hun prøvde å springe inn i flokken og splitte dem. Da de ufortrødent vagget videre forbi kameraet sprang hun bort til vinduet for å knipe dem der.

Men det er ikke bare elefanter og andre dyr som blir vaktet på. Etter at hun ble eldre har hun begynt å vakte på mennesker på TV også. Skihoppere, f.eks. Nyttårsrennet 2017 ble en tragedie i fullt volum og hundeglam, da hun av en eller annen grunn fant det HELT uakseptabelt at folk satte av i en bratt bakke i retning HENNES hundeseng!

Ellers er folk som danser, smiler, spiller, løper, sparker ball, snakker høyt, fort eller som hyler verdt å gi inn på det sterkeste. Og så synes hun at sitcom-program med latterboks er noe dritt, men det har hun jo for så vidt rett i.

Men da hun ga hals til meteorologen da han skulle forkynne dagens vær langs Nordlanskysten og veivet litt i raskeste laget med høyrearmen mot kartet, kom det bestemt fra Ingvar:

«Neste gang vi skal ha kjæledyr kjøper vi en skilpadde!»

#humor #familie #hunder #lydighet #norskbuhund

Foto: Eget arkiv; Neset's Izzie

Jeg er blitt kjent...

...med at det finnes fans som blir gift med idolene sine.

Det er jo noe mange unge fans drømmer om det. Og det er muligens koselig for idolet også, det er vel like greit å leve sammen med noen som faktisk liker en, og det en holder på med. De færreste av oss, til og med vi som er kommunalt ansatt, vil jo dele livet med noen som synes vi er ekkel og for øvrig har en pissjobb.

Ingvar syntes ikke det var så fryktelig viktig at jeg studerte dramapedagogikk. Han hadde jobbet hele sitt liv med veier og tunneler, og synes at folk som driver med kunstrelaterte ting ikke gjør så veldig stor nytte for seg i samfunnet. Han er med andre ord ikke spesielt imponert over noen sånne jobber man faktisk BLIR kjendis av. Unntatt sport, da.

Nå skal det sies at han hører veldig mye på musikk, og har derfor moderert sine anklager mot mennesker som ikke nødvendigvis går i kjeledress og får svarte hender etter endt arbeidsdag. Han hadde nok ikke innerst inne villet at Ritchie Blackmore heller skulle ha jobbet i kommunen enn å spille de berømte gitar-riffene sine i Deep Purple. Og uten å sammenligne meg selv med Ritchie Blackmore, så synes han jo det er litt hyggelig at jeg av og til reiser rundt og underholder for penger. Lønn er lønn, liksom.

Så, til tross for at jeg driver med drama og revy og sånt så kan han overhode ikke betegnes som en fan. Ikke med den siden av meg i alle fall. Dessuten var jo vi gift og vel så det før jeg begynte med de greiene.

Men sånne som ALLEREDE er veldig kjent og single, de må jo nødvendigvis sile ut hvem som setter pris på hva her. For mange år siden drev jeg en webside for en kjendis. I den forbindelse ble jeg av og til kontaktet av fans, og deriblant en fan som var SKIKKELIG verpesyk. Vi hadde faktisk høner på den tia, og den ene høna ble oppkalt etter hun stalker-fan-dama. Det kan jo stalkere gjerne tenke over en gang eller to. At webmastere kanskje har høner eller andre dyr som blir oppkalt etter de verste av dem.

Det som er viktig for en kjendis, er jo at man holder øyne og ører åpne slik at man ikke roter seg borti en skikkelig stalker. Å være så uheldig å bli gift med en stalker må jo være noe av det verste som kan skje, tenker jeg.

Ingvar mener at det er en grunnløs bekymring. ALLE menn som er blitt gift har giftet seg med en stalker, sier han.

#humor #familie #kjendis #stalker #fan #idol

Foto: Google.

Jeg har bakt fem kakebunner...

...i hele mitt liv. To av dem ble til og med ganske vellykket.

Det er faktisk helt sant, jeg er pisselendig på å lage kaker. Det er delvis fordi jeg ikke er noe glad i søte kaker, og delvis fordi jeg synes det er kjedelig.

Eldste sønnen min lager finere kakebunner enn meg. Muligens den yngste også, men han er mer sånn mester på pai. Jeg holder meg til vaffelsteiking og pannekaker, og så kan jeg lage sånne risboller med puffet ris og sjokolade. Alt som ikke skal innom stekeovnen går for så vidt greit.

Noen ganger ser jeg oppskrifter der det står «enkel kake med få ingredienser» og så tenker jeg at oi, kanskje DEN går an å lage! Men så står det at det skal være bare eggehvite uten plommen, eller at noe skal «piskes lett inn», eller enda verre - «skjæres forsiktig inn». Og da tenker jeg dritt også, glem det!

Alt som ikke kan klaskes i kjøkkenmaskinen og gis full omdreining gidder jeg ikke å holde på med. Alt som må stekes uten at man kan bevege seg over kjøkkengulvet gidder jeg heller ikke holde på med. Ting som kan «skille seg» eller må ha nøyaktig temperatur med to-tre desimaler bak komma gidder jeg heller ikke.

Min mor var en kløpper på kakebaking, og hun fortvilet litt over min totalt fraværende interesse på området. Hun var helt sjokkert over at jeg ikke hadde noe annet å servere enn twist og non-stop til kaffen da vi fikk uventet besøk. Men jeg argumenterte med at jeg for pokker var en arbeidende kvinne med et eget liv, og drev verken innen catering eller kafé-bransjen. Jeg ser ikke noen som helst grunn til å ha et lager av ferskvarer stående klar hvis noen tilfeldigvis kommer innom.

I dag er det farsdag, og heldigvis er Ingvar veldig glad i både vafler og pannekaker. Da blir det pannekaker tror jeg, etter middag. For middager, DET er jeg god på!

Gratulerer med dagen!

#humor #familie #baking #kaker #pannekaker #vafler #farsdag

Foto: Google

Jeg har fått mine første hatmeldinger...

...og det går faktisk helt greit når man er nærmere 50 og har en viss fartstid i kommunal sektor.

Jeg har jobbet med andres barn i snart 30 år, og DET er sårbart, det! I den bransjen får man ta papper når man ikke innfrir, og det er for øvrig VELDIG bra, faktisk! Fortsett med det, foreldre!

Så, hvis noen tror at litt grumsete, innful refs fordi man ikke likte et blogginnlegg blir for mye å takle, så må jeg faktisk bare beklage. Det kommer langt ned på lista av ubehag og motgang jeg har møtt i livet.  

MEN, jeg tenker seriøst at det er verre med unge mennesker som er ute etter bekreftelse og får en på tygga når de blogger om hverdagen eller livet sitt. Det er ikke alltid man trenger å uttrykke sin misnøye og hånlige innstilling her i verden. Hvis man nå av en eller annen grunn ikke klarer å la vær, så er det vel greit å unngå personkarakteristikker og sårende kommentarer som bare har som funksjon å tråkke folk ned i gjørma.

Det er jo mange meninger om folk som blogger i det hele tatt, men jeg tenker at det kan være like interessant å ta for seg dem som bare kommenterer blogger negativt. De blottlegger jo på en måte sitt liv de også...

Folk kan av ulike grunner være ute etter å gi deg en skikkelig smell, og det er interessant å se hvordan folk ordlegger seg når de skal være «irettesettende». Jeg har tolket det dithen at ingen av de som har skrevet til meg har vært fra nord for Trøndelag. Det mangler i grunn for mange saftige adjektiver til det.

At folk kan være uenig i en sak kan jeg forstå. Men jeg skriver ikke om «saker». Jeg skriver om selvopplevde hendelser og komiske situasjoner og utsagn som vi har opplevd og ledd av. At folk ikke liker at jeg og min familie har selvironi og takler vår noe uvanlige hverdag med beksvart humor får bli deres problem. Det ligger ikke i vår natur å ta livet så gravalvorlig og tungt - det har sannelig vært tungt nok å ta det med godt humør i perioder.

Folk trenger ikke å like eller forstå mine uhøytidelige og humoristiske kåseri-innlegg om tro, handicap og begrensninger. Men de er skrevet med glimt i øyet og godkjent av alle involverte.

Jeg VET at det er flott. Ikke vær så misunnelig!

#humor #familie #livet #helse #hverdag #handicap #netthets

Foto: Google

Jeg er SUPERFORNØYD med kroppen...

...til alle jeg kjenner. Jeg kjenner fullt av folk som verken trener, spiser sunt eller dropper sjokolade midt i uka, og kroppene deres har aldri irritert meg nevneverdig.

Jeg har nok truffet mennesker i mitt liv som jeg tidlig har skjønt at jeg ikke kom til å bli perlevenner med, men det har til dags dato aldri hatt med kroppene deres å gjøre.

Det er åpenbart utrolig mange som har lyst på en annen kropp enn den de har, og det til tross for at kroppene deres ser ut til å virke helt greit. De får utmerket godt til å stå foran et speil samtidig som de fotograferer seg selv sånn litt ovenfra og fra siden, gjerne i speilet, og det er ikke bare bare å få til skal jeg si! Det krever både muskelkontroll, koordinasjon, balanse, syn, finmotorikk, og en smule hjernekapasitet også. Hva mer kan man ønske?

Egentlig burde man være dritfornøyd bare man HAR kropp med alle lemmene intakt, for det er jaggu ikke alle som har det. Det er sagt og skrevet mye dypt og klokt om kroppshysteri og ønsket om å være perfekt, så det skal jeg ikke kjede dere med. I stedet skal jeg fortelle om andre måter å få folk til å snu seg etter en. Ja, for selv om det er HELT greit å være fit for helsas skyld, så er jo dette med oppmerksomhet urlitt av poenget med kroppsfikseringen, har jeg inntrykk av.

Som jeg har nevnt i andre innlegg er jeg gift med en handicappet mann. HAN kunne trengt ny kropp, han! Men siden det ikke er aktuelt så får han slite med den han har. Det å komme på f.eks en flyplass og må ligge over tre seter fordi man har vondt i ryggen, med medbragte puter til å støtte seg opp med, DET får man oppmerksomhet av! Særlig hvis man har langt hår og skjegg også. Og det har mannen min.

Det finnes ikke en eneste kropp så veldreid og skulpturslanka at den kan ta oppmerksomheten fra oss to på flyplass! Om alle de smekreste modeller i verden hadde virret rundt med trutmunn, korte skjørt og flagrende falske øyenvipper, skal jeg vedde både hus og hjem på at folk likevel hadde sett mest på han langhåra pute-duden på tre seter og hun dama ved siden som bringer Imsdal og avis fra Narvesen! En rullestol på siden gjør også susen!

Ingen grunn til å bli hysterisk her, med andre ord! DISSE to kroppene, DE får oppmerksomhet så det holder! Kjempefornøyd, jeg!

#humor #familie #helse #hverdag #livet #handicap #kropp #kroppsfokus #fitness

Foto: www.sunrisemedical.no

Jeg kan alt som er å vite om biler...

...og hva slags farge de kan ha.

Med det mener jeg at hvis noen spør hva slags bil noen har, eller hva vi selv har for den del, så sier jeg gjerne sånn «de har en grå bil» eller «vi har en rød bil.»

Jeg kan nemlig ikke kjenne igjen et eneste bilmerke. Jeg vet at vi har en Ford, og en Chrysler. Og så har vi en veteranbil, DKW. Forden og Chrysleren er røde og DKW'en er gråhvit. Det er det viktigste. Hvis noen lurer på hvordan jeg ser forskjell på Forden og Chrysleren så er det fordi Forden er en stor van med alkove og den andre en liten personbil. Jeg er jo ikke HELT idiot heller. Men generelt så ligger spesifikke visuelle detaljer og kjennetegn alt for høyt for min fatteevne. Det samme gjør dette med ulike varianter innenfor samme bilmerke. Det synes jeg faktisk er en skikkelig uting!

Min far sverget til Opel. Han hadde en hvit, og deretter en turkis. Han var så glad i Opel at naboen kalte ham Opel-Monsa. Han het jo Monsen til etternavn og jeg trodde seriøst at det var hele vitsen. Det var rent tilfeldig at jeg fikk høre at det fantes en Opel som het Opel Monza og at det var DER ordspillet lå.

En gang på 80-tallet dro mine foreldre til Mo i Rana for å kjøpe ny bil. Sånn midt på dagen ringte de hjem og fortalte hvilken ferge de tenkte og nå, og at de hadde kjøpt en Ascona. Jøss, Ascona, tenkte jeg. Hva har skjedd???

Så møtte jeg naboen som spurte om jeg hadde hørt fra mor og far, og om det ble Opel denne gangen også. «Nei, faktisk ikke.» sa jeg. «Denne gangen har de kjøpt en Ascona!» Riktig oppvakt jentunge. Men bilen var i hvert fall mørke rød.

Da jeg og Ingvar begynte sammen hadde han en Granada. En svart Granada. Da vi hadde vært såpass lenge sammen at han betrodde meg å kjøre den, var jeg en gang på besøk hos en kusine, sammen med et utall andre folk som også hadde biler som sto parkert utenfor.

Da noen av dem begynte å skulle dra hjem, kom de inn og lurte på om den som eide en Ford kunne være så snill og flytte den litt for de kom seg ikke ut. Jeg satt rolig og avslappet og tenkte at jeg hadde i hvert fall ikke noen Ford. Jeg kjørte jo Granada. Derfor følte jeg meg ikke utpreget glup da alle så på meg og til slutt begynte sånn «Elisabeth, det er DU som har Ford.»

Dustehuer. Hvor vanskelig er det egentlig å si «Hvem har en svart bil?»

#humor #familie #biler #ford #chrysler #granada #opel #ascona

Foto: Google

Jeg elsker dugnad...

...de gangene jeg dessverre er forhindret fra å delta.

Det har ikke skjedd så mange ganger, bare to eller tre. Jeg er nemlig på ingen måte noen unnasluntrer, jeg bruker å stille opp i komiteer og sånt fordi på en liten plass som Tjongsfjord så MÅ alle dra lasset sammen. Sånn er det nå bare. Og når man først er kommet i gang så er det riktig hyggelig, faktisk.

Men det er noen former for dugnad jeg ikke liker så godt. Det er når ungene samler inn penger til klassetur, og de kjøper inn et lager av noe de skal selge. Det blir som regel kjøpt inn sånn at de skal selge så og så mye hver, og så er hver enkelt ansvarlig for å få det solgt. Det er noe av det minst givende jeg driver i, så vi gjorde det rett og slett sånn at vi bare kjøpte alt det de skulle selge for å bli ferdig med det.

Dette fungerte helt greit når ungene solgte ting som vi trengte og som brukes opp. Vi har for eksempel fylt opp garasjen tre ganger med dopapir. Det er jo noe man MÅ ha, så det er greit. Vi har også enda et lite lager av tennbriketter. Kjekt å ha når vinteren kommer og dersom varmepumpa streiker.

Det er også helt greit å ha ca 15 glass hjemmelaget rognebærgele i kjølerommet. Man vet aldri når man kan få skikkelig lyst på rognebærgele. Den begynner å dra på årene, men det er da noe som heter god gammel årgang. Vet ikke om det gjelder rognebærgele men jeg velger å tro det.

Kjeksbokser er også noe vi har hatt mye av. Det er riktignok den styggeste kjeksen som er å oppdrive på denne planeten synes jeg, men det er likevel ufattelig mange som liker den og den selger som varmt hvetebrød. Til tross for dette har de boksene hatt en tendens til å ende opp i vårt eget hjem fordi vi heller spiser stygg kjeks enn å gå rundt å selge.

Det minst nyttige vi har kjøpt opp i sånn klassetur-sammenheng må vel sies å være førstehjelpsputer. Ikke fordi førstehjelpsputer er unyttige på noen måte, men det er i grunn litt begrenset hvor mange førstehjelpsputer man trenger i et og samme hjem. Særlig når vi fra før hadde kjøpt sånne puter for å støtte klassen til nabojenta. Nå har vi riktignok fire biler på husstanden som ble behørig utstyrt med kriseutstyret, men selv etter det var det noen igjen.

Men du verdens min så fort sånne førstehjelpsputer går tom for de nyttige tingene! Uansett hvor mange puter man har, er de forbausende fort rensket for gasbind, plaster og tape. Vi har ikke en eneste pute igjen som inneholder akkurat det, tror jeg. Da er det surt å være på biltur og få bruk for plaster, og så sitter man igjen med redningstepper og pustemasker. De saksene er heller ikke så anvendelige til så mye annet enn det de er ment for, så de kan man heller ikke dra nytte av på noen måte.

Men de redningsteppene kan man kanskje gjemme seg under dersom man igjen skulle bli kalt ut for å selge noe til inntekt for tur...?

#humor #familie #dugnad #klassetur #salg #inntekt #dopapir #førstehjelp

Foto: Google

Jeg elsker å stelle med husarbeid...

...på mobilappen min.

Jeg har nevnt det før vet jeg, at husarbeid ikke er det mest interessante jeg kan gi meg i kast med. Derfor har jeg lastet ned en app på telefonen som fungerer slik at man kan bestemme hvilken frekvens man ønsker på ulike gjøremål.

Der kan man kan skrive inn ulike ekle ting som skal gjøres, og bestemme hvor mange dager som skal gå mellom hver gang. Så er det bare å stålsette seg og vente til det begynner å lyse rødt og gjøremålet kommer opp på skjermen.

Dette trodde jeg skulle føre til mindre stress, og befriende oversikt over hva som skulle gjøres og når. Det er bare det at når appen sier at NÅ er det på tide å f.eks. vaske gulv i hele underetasjen, så betyr jo ikke det at jeg har lyst til å vaske gulv i HALVE underetasjen engang. Tvert om, faktisk.

Det er så utrolig mye morsommere å gjøre de tingene som ifølge appen ikke skal gjøres før om 2-3 dager. De lette raske tingene, som å ta litt ut av oppvaskmaskinen eller legge sammen noen ytterst få klær. Dermed blir det stående å lyse illrødt på de verste gjøremålene som burde vært gjort, og stressnivået stiger parallelt med følelsen av ren udugelighet og latskap.

Det som er supert da, er at man kan regulere tidsintervallene på appen slik at de angjeldende gjøremålene ikke trenger å gjøres så ofte! Dermed kommer man på en enkel måte helt ajour igjen uten å foreta seg en dritt, men utelukkende med et tastetrykk! Er ikke det fantastisk??? På denne vidunderlige måten har jeg jukset meg selv til å tro jeg er en dyktig og huslig kvinne, samtidig som støvlagene tykner på hyllene.

Jeg husker at når jeg var yngre, så ønsket jeg at det skulle finnes en innretning som bare sørget for at husarbeidet var unnagjort ved et trylletriks. Og nå er jeg der!

Makalaust!

#humor #familie #hverdag #app #husarbeid #husmor

Foto: Definitivt eget arkiv!

Jeg synes det er morsomt å fly...

...i simulator. Da vet jeg jo at vi egentlig er på bakken.

Vi er likevel rimelig ofte ute og flyr siden Ingvar må på diverse behandlinger for sin helsetilstand.

«Nødutgangene er plassert foran, i midten og bak» sier de lettbeinte damene i syltrange skjørt mens de gjør en slags svømmebevegelser med hendene, men riktignok bare fra albuene og ned. Dette er når de skal fortelle oss hvordan vi skal bære oss ad dersom det oppstår en nødsituasjon.

Jeg har av og til tenkt på at hvis en nødsituasjon oppsto og alle måtte forlate flyet - skal de damene skifte først? Hvor lett er det egentlig å rutsje ned de skliene iført redningsvest, pumps og med knærne tjoret sammen med et trangt skjørt? Er denne habitten helt gunstig for vår andres sikkerhet lurer jeg på? Og hvis vi skulle komme «i berøring med vann» som de sier, så ville de jo måtte te seg som havfruer. Det forekommer meg at hvis uhellet er ute, så er det vi andre som må redde disse trippende sylfidene i klær som ser ut som de er malt på dem.

«Dra masken til deg med et kraftig rykk» sier de også når de er kommet til dette med trykkfall og håndtering av oksygenmaskene. Nøyaktig hvor kraftig ER et kraftig rykk egentlig? Hvis man virkelig tar i, så er jo ikke den tynne slangen de er festet i så sterk at den ikke kan røskes løs? Kan man rykke så kraftig at man trekker ut hele greia og således sørger for å bli totalt avskåret fra oksygenkilden som skal berge livet når trykket faller? I så fall ville det jo være svært så fristende å hjelpe sidemannen før man sørger for å ta på sin egen maske - stikk i strid med rådet fra sylfidene.

Hvis noen nå tenker «hun der MÅ jo ha flyskrekk» så er det i og for seg ikke helt uriktig. Jeg tenker alltid før en flyreise at dette kan så absolutt være det siste jeg gjør. Da er det bra at jeg har min gode venn og ektemann Ingvar ved min side. Han er psykoterapeuten fra helvete, og bruker en form for trøst og psykologi som er så hinsides all fornuft at jeg resignerer og tenker at det kan være like greit å slippe fra.

En gang vi var ute og reiste, satt jeg stiv som en pinne fordi det ble litt turbulens. Da Ingvar så dette, gliste han bredt og sa sånn utspekulert: «Synes ikke du det ble litt rar lyd i motoren?»

En annen gang vi skulle lande i sterk kuling vinterstid, ble det alvorlig farting fram og tilbake av de flyvertinnene. Trass trange skjørt, pumps og et fly som kastet på seg i alle retninger, sprang de overraskende uhemmet fram og tilbake fra bak det forhenget og til et eller annet som foregikk lengre bak i flyet. Plutselig kom det fra høyttaleren: «Er det en lege om bord i flyet?»

Jeg ble nummen fra hår-tuppene og helt til ytterst på de lengste tåneglene, og var helt sikker på at NÅ skulle vi dø hele gjengen. Da kom det fra Ingvar:

«Det er nå det kunne smakt med en Firkløver.»

Jeg er åpen for firkløver når som helst på fly.

#humor #familie #handicap #fly #flyskrekk #flyvertinner

Foto: Flyet er googla og har fått inn for landing her.

Noen ganger er jeg dypt alvorlig...

...og dette er en sånn gang.

De siste dagene har jeg hatt kontakt med noen Afghanske gutter som bodde på asylmottak i Tjongsfjord. De er av dem som skulle returneres til Kabul i høst, og de har derfor valgt å reise til Paris i håp om å få bli der.

Det å ha en samtale med en ungdom som har rigget seg til ute på gata i kulda og spør om JEG har det bra, setter virkelig ting i perspektiv! Det sier ikke så rent lite om DERES holdning og menneskesyn. Her er det mange av oss som har noe å lære!

Som jeg håper at disse flotte unge menneskene en gang skal få oppleve å bli ønsket og satt pris på!

 

Det sitter en MOR i et annet land

Og bøyer sitt hode i BØNN

Hun ble NØDT til å sende bort sitt barn

Hun var NØDT til å redde sin sønn

 

Denne moren var din, og sønnen var DEG

Deres SAVN er det ingen som vet

Jeg SÅ dette savnet når du så på meg

Og fortalte om hennes KJÆRLIGHET

 

Du har godtatt VÅR kultur, våre skikker og tro

Du har nikket om enn i FORUNDRING

Du har lært deg om OSS, med høflig ro

JEG har sett på med stor beundring

 

Nå har brevene kommet, SVARET er gitt

Du får IKKE bli i Norge

Du må reise tilbake til det land som er DITT

Men som volder uendelige SORGER

 

Det sitter en kvinne i NORGE et sted

Hun kjenner også på SMERTE

Der er LOVER man ikke får gjort noe med

Man får ikke følge sitt HJERTE

 

Så hva kan jeg GJØRE , hva kan jeg si

Som kan utløse HJERTELAG

Jeg ønsket så INDERLIG at du fikk bli

Finne TRYGGHET og ro hver dag

 

TAKK for et glimt av ungdomsglede

TAKK for et glimt av en annen tro

TAKK for den tillit vi fikk lov til å dele

Til TROSS for annen kultur, annet blod

 

Jeg VET at vi ikke kan hjelpe alle

Jeg FORSTÅR vi må ha streng politikk

Men det var DIN historie som fikk meg til å falle

Det var DEG jeg fikk lov til å kjenne litt

 

Så hvis du nå MÅ reise igjen

At du ikke får bli - INGEN vegne

Så VIT, hva enn du møter, min venn:

Du ble ELSKET av flere enn dine egne.

 

ESM

#afghanistan #oktoberbarna #dikt

Foto: Google

Jeg er en engel...

...med dritt på vingene. Ikke bare litt, men antagelig hele kloakkanlegget.

Mange tenker nok at kvinner med handicappede ektemenn er utpreget medmenneskelig og omsorgsfull, oppofrende, tålmodig og uselvisk. Det kan godt være at noen kvinner med handicappede menn faktisk ER det, men ikke jeg. Jeg kan være et skikkelig rasshøl.

Jeg hater husarbeid og å stelle og stulle, og det faktum at jeg har levd i en familie bestående av meg selv, sjuk mann, to guttunger og ei bikkje tilsier jo at det er rimelig få som engasjerer seg i å gi et feminint preg på vårt ringe hjem.

I starten var jeg som alle andre opptatt av å skape litt hygge. Det vil si å plassere gjenstander oppå duker og brikker, sette telys rundt omkring og dandere puter sånn tilsynelatende tilfeldig i sofaen, men likevel slik at det så ryddig ut. Etter at vi måtte få inn ei sykeseng, montere redcord i stuetaket, samt at huset ble fylt av diverse hjelpemidler for handicappede ble jeg nødt til å moderere mitt engasjement innenfor interiør og stil. Man kan si mye godt om hjelpemiddelsentralen, men noe interiørdesign-kjede er de altså IKKE.

Selv om jeg har fått et ganske så laid-back forhold til hus og hjem, så er det jo sånn at jeg ønsker å ha en viss standard på tilværelsen. Når det knaser under tøflene, hundehårene virrer vektløst rundt av lufttrykket når man går, eller spisebordet er gjemt under puter, diverse utstyr fra Enklere Liv, ytterklær eller kopper fra i går, blir jeg rett ut forbanna! Og det er DA den noenlunde omsorgsfulle hustruen viker for heksa fra selveste helvete!

Da koster det meg ingenting å gi Ingvar huden full for at han bare ligger der og ingenting gjør. Jeg sper gjerne litt på med små utilslørte hint om at han simulerer og er direkte utakknemlig og ondskapsfull som ikke gidder å rydde og vaske. Diagnoser, smertehelvete og uførhet betyr INGENTING når jeg i argsinne svinger vaskeskaftet. Jeg blir så piss irritert når jeg gjør husarbeid at selv bikkja piper og vil ut.

Men det er da Ingvar kommer med humoristiske vinklinger som «Ja, nei dette ville ikke jeg heller ha godtatt!» eller «Nei har du sett! Nei sånn kan vi ikke ha det! Jeg synes jammen du bør si fra!», eller «Er det mulig??? For noen svin!»

Og med min manns fulle støtte og forståelse kan jeg dermed ufortrødent vaske videre med sinnet rettet mot en instans som ikke fins...

#humor #familie #livet #helse #hverdag  #handicap #husmor #husarbeid #engel

Foto: Lånt fra Google, både engelen og dritten.

Jeg skal bli kristen...

...sa vår yngste sønn da han kom hjem etter endt skoledag på mellomtrinnet og en runde med KRLE.

De hadde hatt om buddhismen, og i den forbindelse er det vel verdt å nevne at jeg faktisk ER buddhist.

Vi har aldri dosert så mye om religioner i vårt hjem, så jeg må vel innrømme at det lille av kunnskap ungene har om temaet har de lært på skolen. Og det altså iberegnet de religionene som er representert i hjemmet.

Guttungen var proppfull av inntrykk, stille og tankefull, og hadde svært mange spørsmål om dette med buddhistenes påbud om å ikke bruke vold, og det å velge å ikke forsvare seg fordi det kan skape dårlig karma.

Han hadde jo skjønt at det finnes mennesker som rett og slett driter i både guder og karma, og som for vinningens skyld ikke ser noen som helst åndelige, etiske eller moralske problemer med å starte en kriminell løpebane. Vel vitende om at faren var handicappet og rimelig ute av stand til krigføring, og at mor var buddhist og dermed ville rykke ett trinn lengre vekk fra nirvana ved å gå til angrep på noen, bekymret han seg selvfølgelig for både sikkerheten og det svært begrensede forsvarsapparatet i hjemmet ved en eventuell nødsituasjon.

Jeg forsikret jo om at jeg i en slik situasjon antagelig ville la buddhisten vike for morsinstinktet, men dette var slett ikke lurt fortalte han, da han hadde lært at jeg da ville bli straffet i senere liv. Skal si den guttungen hadde fulgt med i timen!

Etter en lang tenkepause kom altså den ettertenksomme og dype uttalelsen fra poden:

«Det er nok best at jeg blir kristen da, for det kan være greit å ha en i familien som har lov til å drepe noen.»

Jeg skal ikke gå inn på hvor han kan ha fått dette inntrykket av den kristne lære, men jeg husker godt kommentaren fra familiens handicappede og statskirkelige delegasjon i sykesenga i stua:

«Fint. Du er herved utnevnt som familiens bøddel.»

#humor #familie #livet #helse #hverdag #handicap #buddhisme #tro #religion #kristendom #krle #nirvana #karma

Foto: Googla "kirke" og fant det enkle gudshuset der.

Jeg ser ut som en toåring...

...på bilder der jeg faktisk ER to år. 

Senere så jeg ut som en 14-åring til langt oppi tjue-årene faktisk. Hvis noen tror at DET var stas, så må de tro om igjen. Jeg hadde en periode der jeg klippet håret pinnkort, gikk i dongerijakke og jeans, og syntes det var en skikkelig ålreit stil. Jeg var litt sånn anti-feminin, så jeg hadde jo bare meg selv å takke, men folk hadde altså en lei tendens til å tro jeg var en gutt på 14. Og det skjedde ofte.

En gang, da jeg var 24, ble jeg kjefta opp for snøballkasting utenfor samvirkelaget på Nesna. Jeg var på vei hjem til hybelen etter endt forelesning på lærerskolen, og passerte en gutte-bande akkurat idet de hadde det som gøyest med å pælme kramsnø i vindusrutene. Jeg husker enda følelsen da en av de som jobba der kom ut og kjeftet, og det var MITT blikk vedkommende møtte først fordi jeg liksom reagerte på bevegelsen ved døra, og ulykkeligvis var plassert midt mellom de bakerste gutta og midtflanken. Jeg var i full fart forover, men husker at jeg vurderte å stoppe for å få minst mulig bry. Men så bestemte jeg meg i siste liten for at jeg i verste fall fikk trekke fram sertifikatet og identifisere meg som ALT for gammel til slike aktiviteter.

Da jeg var gravid med min eldste sønn i en alder av 26, hadde jeg sånn helsemessig uflaks at jeg fikk kraftig bekkenløsning og nesten ikke var i stand til å gå. Jeg hinket rundt på krykker fordi bena kjentes som om knoklene var glidd helt ut av hofteskålene. Som om det ikke var nok, fikk jeg i 6.måned av svangerskapet blindtarmbetennelse. Det var jo i seg selv en hendelse som er 6-7 blogginnlegg verdig, men jeg skal spare dere for det. Men jeg er jo i det minste fristet til å si at hvis dere ikke har opplevd at noen sparker i et operasjonssår INNENFRA, så kan jeg fortelle at det skal dere kneppe hendene og takke ydmykest for!

Etter at jeg var operert og alt var gått bra, måtte jeg tilbringe noen dager på sykehuset slik at man fikk sett an tilstanden til både mor og barn. Ingvar, som på den tiden enda var såpass helsemessig oppegående at han var i jobb, skulle forlate sykehuset og hente meg når jeg skulle skrives ut. Før han dro, ba jeg ham om å stikke ned på kiosken å kjøpe et blad jeg kunne ha å lese i for å fordrive tia. Mann som han er, var det jo ikke lett å ta en fornuftig avgjørelse om hva en gravid, nyoperert kvinne på 26 med bekkenløsning ønsker å lese, så han kjøpte like godt en Donald-pocket. Ikke noe problem det, jeg leser gjerne tegneserier, så jeg takka for pocketboka og ønsket han vel hjem.

Hver dag kom det inn en renholder som vaska rommet mitt. Det var den samme dama hver dag. Hun så veldig hyggelig ut, men siden jeg lå mest i ørska, hadde ganske vondt, og slett ikke var i det snakkesalige hjørnet, la jeg meg til den vanen at jeg leste Donald mens hun vaska. Hun så meg heller aldri i oppreist tilstand, og kunne dermed ikke vite at på dette radmagre mennesket av ubestemmelig alder og kjønn var det en voksende mage. Hun flytta hver dag på krykkene og smilte, og jeg smilte fårete tilbake med mitt antagelig likbleke ansikt toppet av bustete kort hår.

Så kom reisedagen. Ingvar kom for å hente meg og jeg var såpass lei etter å ha studert de hvite sykehusveggene samt å ha lest den pocketen sikkert 2-3 ganger, at jeg så virkelig fram til å komme hjem før jeg havnet på avdelingen for mentalt utilregnelige. Mens jeg var på badet for å fikse urlitt på den sterkt forringede fasaden, hørte jeg at renholderen kom inn og begynte å prate med Ingvar. Litt sånn løst og fast først, om været, hvor vi bodde, og sånne trivielle ting. Men så kom det!

«Det var nå en sånn stille og rolig gutt det der. Er det sønnen din?»

Det ble veldig stille veldig lenge synes jeg, og jeg husker at jeg slo av vannkrana på badet for å få med meg hva min vordende ektemann skulle svare til dette utilslørte og for meg helt vanlige utsagnet.

Plutselig kom det et lite kremt fra ham, før jeg hørte: «Eh... det er ei jente...»

Ikke et jækla ord om sju års utdannelse, graviditet eller alder, bare at hun hadde bomma litt på kjønnet. Jaja, det var jo hensynsfullt nok overfor henne. Men den vordende mor som sto på badet kikka inn i speilet og avgjorde der og da at NUH skulle det pinadø ikke klippes noe hår på en stund!

Siden den gang har jeg heldigvis begynt å se ut som et voksent menneske tror jeg, og det er jo bra for alle parter. Jeg har jo tross alt bare 12 år igjen til jeg kan pensjonere meg, og vil nødig tilbringe pensjonisttilværelsen med å bli knepet for guttestreker!

#humor #familie #sykehus

Foto: Eget arkiv.

Jeg er ikke rasist, men...

...jeg må nok innrømme at jeg har tatt VELDIG feil når det gjelder et naturvitenskapelig faktum angjeldende en enkelt etnisk gruppe. Nemlig min egen.

Dette var i 1975, og jeg gikk i 1. klasse. Lærerinnen vår fortalte om mørketid, manglende sollys og korte arktiske dager. I denne sammenhengen fant hun det verdt å nevne at mørkhudete mennesker som bosatte seg i dette evige vintermørket måtte spise D-vitaminer for å kunne fungere sånn noenlunde greit. Vi derimot, tok jo opp D-vitaminer gjennom huden, fortalte hun.

Hun unnlot dessverre å forklare at vår art gjennom årtusener har tilpasset oss dette mørket og dermed har lært oss - helt ubevisst vel og merke - å plukke opp og dra nytte av D-vitaminer fra dette magre lyset som sporadisk sniker seg inn mellom fjellene mellom oktober og februar.

Lille Elisabeth på 7 år, som ikke hadde forutsetninger for å vite om noen andre former for vitamininntak enn tablettform, fikk dermed for seg at vi nordboere på et eller annet tidspunkt i livet må få skvisa inn en tablett - gjennom huden!

Tander og engstelig som jeg var, var ikke dette noe jeg så fram til med lutter glede og pågangsmot, så jeg rakte hånda i været og spurte forsiktig med syltynn stemme om ikke vi også bare kunne spise de tablettene. Siden lærerinnen ikke helt skjønte hva min engstelse besto i, svarte hun at neida, det trengte vi slett ikke! Som om det å SPISE dem var det verste alternativet!

På denne tiden hadde min mor et fast ritual ved kjøleskapet der jeg skulle innta en skje tran mot at jeg UMIDDELBART fikk en skje med Sana-sol. Så umiddelbart at jeg ikke skulle forgå av transmaken, liksom. Etter å ha fått høre om dette grusomme D-vitamin ritualet som jeg og mine lyshudete artsfrender måtte gjennom, hadde jeg full panikk for at hun skulle komme på det, og iverksette inngrepet. Derfor inntok jeg min skje tran uten å stresse med den Sana-solen i lange tider! Svelg og hold kjeft, var mitt stilltiende motto.

Hvor lenge jeg hadde denne misoppfatningen om hvites D-vitamin-inntak husker jeg ikke. Ingvar påstår at det sikkert var til utpå 90-tallet engang. Han har stor tro på at min enfoldighet varte både lenge og vel.

I alle fall, jeg har alltid D-vitaminer i kjøleskapet den dag i dag. Og jeg SPISER dem.

#humor #familie #rasisme #sol #vitaminer

Foto: Googla "sol" og lastet ned.

Jeg VET at åndenes makt er virkelig...

...god underholdning, enten man tror på fenomenet eller ikke.

Noen ganger setter jeg meg godt til rette med popcorn og cola for å nyte levende og dødes problemer med hverandre, og de klarsyntes tolkning og løsning av sammensuriet. Det kan være riktig trivelig, svært underholdende, og noen ganger ordentlig mentalt utfordrende faktisk.

En gang så jeg en episode som fikk meg til å tenke på de virkelig dypgående spørsmålene om livet, og etterlivet. Det handlet om ei dame som hadde kjøpt seg hus i et skogholt ganske langt fra folk. Som seg hør og bør i en god episode i denne programserien, gikk det ikke lenge før det begynte å skje forunderlige og ekle ting rundt henne. Så kom Tom Strømnæss, og etter reklamepausen, den klarsynte.

Den klarsynte avdekket til alles forlystelse og forskrekkelse intet mindre enn en Egyptisk prins som hadde vært død i ca. 3000 år, om jeg ikke husker feil. Han hadde altså på en eller annen merkelig måte forvillet seg til dette avsidesliggende stedet og attpåtil FORELSKET seg i den norske damen med nykjøpt hus! Så sa i hvert fall den klarsynte. Jeg skal ikke si så mye om det, for jeg sitter ikke inne med svar på alle livets gåter og skal klokelig holde kjeft.

Vi har jo alle en viss forestilling om hva som skal skje når vi dør. De mest moderate tror jo at det ikke skjer en forbanna dritt, men de som tror på et eller annet har jo jevnt over forhåpninger om lys, kjærlighet, møte med slekt og venner, evt. en eller annen åndelig instans som tilgir og roser og belønner for at man tross alt gjorde sitt beste.

Men jeg må jo si at denne episoden var er en dugelig tankevekker når man tar i betraktning ulike kulturers og religioners forfektelse av hva som skal og burde skje etter ens død. For her var det verken harpeklang, englesang, slektninger eller 70 jomfruer. Ikke EN, engang. Dama hadde kjæreste nemlig.

Tenk nå stille og rolig over hvilke prosedyrer man faktisk ga seg i kast med når Egyptiske adelige avgikk med døden. Her er det ikke snakk om en enkel seremoni med jordpåkastelse etterfulgt av kaffe og snitter. Her snakker vi full pakke med balsamering, sarkofager og gravkammer fylt av alskens gull og jordisk gods. Skal ikke banne på det, men mener å ha hørt at noen fikk med seg tjenerne sine også. De skulle nemlig kunne hjelpe og tjene sin herre og mester også i neste tilværelse. På toppen av det hele plantet man i enkelte tilfeller en pyramide, bare sånn for sikkerhets skyld.

Til tross for all denne omtanken, slavingen og umaken for å legge til rette for et nytelsesfullt etterliv med luksus, rikdom og dilldall, så kan en altså, ifølge Åndenes Makt, risikere å havne langt faen imot i distrikts-Norge, midt mellom einerkvister og gran med ikke annet selskap enn et godt voksent kvinnemenneske - med type.

Med all respekt for dama, som var et likandes, pent og sympatisk menneske, så tenker jeg at det MÅ da være litt nedtur for han der prinsen??? Tenk om de som sto og styra med liket av den fyren for 3000 år siden hadde VISST hvor han kom til å havne?? Hadde de engang HØRT om Norske utkantstrøk, mon tro?

Til min egen begravelse ønsker jeg at noen skal legge en GPS i kista. Seriøst!

#humor #familie #tro #overtro #ånder #spøkelse #medium #egypt #pyramider

Foto: Google; logo til "Åndenes Makt", TV Norge.

Ingvar tok meg skikkelig hardt...

...for seg da jeg for andre gang dura inn i garasjeporten med vår Ford Econliner -91 modell, med diesel V8, 193 hester og alkove.

Bilen er utstyrt med sykeseng og diverse utstyr fra NAV og hjelpemiddelsentralen grunnet hans handicap, og Ingvars plassering i sengen med utsikt utelukkende til undersiden av noen veggskap samt litt av taket innvendig gjør det klin umulig å komme med fornuftige tips, råd eller kjøreveiledning.

Jeg har hatt sertifikat siden 1987, men siden vi bor på bygda, er jeg følgelig mest eksponert for trafikale utfordringer som omfatter glatt føre, ubrøyta vei, sauer, og skilt som hovedsakelig begrenser seg til fartsgrenser, skarp sving eller fe-rist.

Å kjøre i byen er noe jeg prøver å unngå, men grunnet Ingvars helsetilstand har jeg MÅTTET lære meg å kjøre til flyplassen i Bodø, om ikke annet. Så langt det går prøver jeg å unngå å svinge til venstre i by. Jeg er nesten villig til å havne på feil plass ved å svinge til høyre og heller ta taxi tilbake enn å VURDERE når jeg kan kjøre til venstre i et kryss med fotgjengerfelt, flere filer og sånne lys uten piler som viser at NUH er tiden inne...

En gang forlot jeg faktisk førersetet i et sånt kryss. Jeg sto og ventet på et innsmett i et kryss med fotgjengerfelt i det som for meg så ut som alle tenkelige retninger, fire filer hver veg både i kjøreretning og på kryssende vei. Det samlet seg til slutt opp det som jeg anså som hele Bodøs befolkning bak meg, og da sa jeg bare rett ut at «Dette gidder jeg faen ikke!» og forlot setet. Ingvar, som lå reipa i sine belter i sykesenga hadde ikke noe annet valg enn å trosse sine fysiske hindringer og komme meg - og for så vidt også de andre trafikantene - til unnsetning. Etter to-tre sekunder hadde han brøyta seg både inn og ut av det forbanna krysset og hadde svinget inn på en ledig parkeringsplass der jeg igjen kunne driste meg til å overta.

«Man må være litt frekk i sånne situasjoner» sa han. Mulig det, men hva pokker er det slags vei-ingeniører som stiller slike ugudelige krav til folks personlighet for å komme seg gjennom et veikryss??? Hva med oss høflige og konfliktsky bilister med god oppdragelse? Eller konfliktsky og konfliktsky, stressnivået INNE i bilen når jeg bedriver bykjøring kan være påtagelig. En gang sa eldste sønnen vår til den yngste da vi kom til et kryss: «Hysj. Mamma skal svinge.»

Vel vel. Så var det den garasjeporten. Vi har fått porter med fjernstyring. Når vi er ute og kjører er det Ingvar som ordner med fjernkontrollene. Han anser det kanskje slik at jeg har mer enn nok med det som sitter fast på dashbordet i tillegg til pedalene. Han har noen faste steder der han trykker for å åpne porten, og da er den akkurat åpnet når jeg svinger inn i oppkjørselen.

Så, denne ene gangen, lå han i sine egne tanker og fulgte ikke med på hvor vi var kommet. Det var skikkelig dumt av ham, for jeg satt også i egne tanker. Da vi var kommet nesten til oppkjørselen utbrøt han «Herregud, er vi her allerede» og SÅ begynte han å åpne. Men det var jo altfor seint, selvfølgelig. For etter at jeg hadde svart «Ja, du var sein å åpne porten i dag» kjørte jeg altså alkoven rett inn i det nederste leddet på porten. Vanskelig å forklare, for det var åpenbart en slags bevissthet om situasjonen ute og gikk siden jeg tross alt kommenterte problemet. Det er ikke til å unngå at det ble en del hurlumhei bak i sykesenga. Noen ganger mistenker jeg at han ikke er syk nok, og dette var en sånn gang.

Etter at en snill og selvoppofrende nabo hjalp oss med å rette opp den garasjeporten sånn at vi fikk den til å funke igjen, og at Ingvar hadde kommet med noen tirader om kvinnfolk i bil og hvor befriende det tross alt må være i Saudi-Arabia der man ikke slipper damer bak rattet, roet det seg ned og hverdagen gikk sin vante gang i noen måneder.

Så skulle vi igjen på butikk, og etter å ha rygget ut, begynte jeg å lukke porten. «Nei drit i det» sa Ingvar. «Vi skal jo være snar, la den stå åpen.» Vel vel, så stoppet jeg den bare ved å trykke en gang - noe som gjør at den IKKE går tilbake igjen, men bare stopper der den er. Mer trenger jeg vel ikke å si.

Vel tilbake kjørte jeg rett inn i det som så ut som en kølåpen port. Men den var akkurat nok nede til at den igjen fikk seg en god omgang kiropraktikk med alkoven, pluss at takluka denne gangen fikk dødsstøtet.

Etter dette er porten ikke mulig å lukke med fjernkontroll. Men det gjør jo ingenting. Noe trim må vi jo ha.

#humor #familie #livet #helse #hverdag #bil #bykjøring #ford #garasje #sertifikat

Foto: Vår lave garasje og vår litt for høye Ford.

Ingvars lykkeligste dag...

...var kanskje LANGT tidligere enn 5 august 1995, men jeg tror han storkosa seg i bryllupet vårt. God mat var det, og litt FOR mye godt å drikke.

Vi hadde tjyvstarta litt med en del av samlivet og hadde derfor med oss vår eldste sønn på 6 måneder. Han var ikke like begeistret for koldtbord og bardisk som de andre gjestene og lot seg heller ikke så lett avlede med bordpynt og glitter som andre barn gjerne gjør i denne alderen.

Jeg er piss dårlig på skikk og bruk og blir gjerne bare irritert av det, og gjestene var oppfordret til å komme i bunad - slik som bruden selv. Stikk i strid med vanlig kotyme, som seg hør og bør når Monsen ber inn til lag. Etter at jeg hadde fått nok av bunaden - et plagg som jeg forøvrig er overbevist om er laget for å videreføre en følelse av tvang, pinsler og stengsler HELT uavhengig av kvinnekamp - iførte jeg meg en kjole til 50 kroner som var kjøpt på loppemarked i Narvik etter vinterfestuka i 1989. 

Kjolen ble forøvrig stappet i vaskemaskinen neste dag av den nybakte ektemannen, som av gammel unkars-vane så været an og avgjorde at det var altfor god kletørk til å ikke vaske noe. Den kjolen er dermed for all framtid passende utelukkende for de med størresle XXXXXXS. Jeg kan ikke få SAGT hvor glad jeg er for at bunaden hang på soverommet, for den har siden den gang jaggu blitt trang nok UTEN en runde i vaskemaskinen, og så koster den urlitt mer enn 50.

Faktisk, så har denne tradisjonen med Ingvar som ansvarlig for klesvask holdt seg i alle disse årene. Også etter at han ble syk og handicappet. Jeg tror jeg har satt på vaskemaskinen mindre enn 15 ganger i løpet av de årene vi har vært gift. Og han har sannelig ikke hatt mange uhell heller. Jeg får så ørene flagrer når jeg legger feil plag i feil dunk eller ikke retter sokkene!

Han har et nærmest sykelig forhold til klesvask og å "stelle med sitt tøy" som han sier. Han har inngående kunnskap om vaskemidler, skyllemidler, mengder og tilpasning til hardt og mykt vann. Han benytter flittig faguttrykk på området som "kulørtvask" og andre begreper som på dialekt høres ut som fremmedord. Han er også den eneste mannen - om ikke mennesket - jeg vet om som etter en stund stavrer seg ut tross muskelsmerter og fysiske begrensninger og vender klærne på snora slik at de tørker jevnt eller ikke blir solbleket bare på en side!

Han har også videreført denne - ifølge seg selv - viktige tradisjonskunnskapen til våre to sønner. Dette har han gjort med et sånn engasjement og overbevisning at da jeg MÅTTE sette på vaskemaskinen for et par år siden, kom min yngste sønn inn på vaskerommet og sjekket at jeg gjorde det riktig. Noe jeg åpenbart ikke gjorde, for jeg fikk meg en grundig innføring i hvordan man håndterer en vaskemaskin og om for en elendig husmor jeg er som må ha hjelp til dette av ungene mine!

Det eneste som mangler nå er at også DE begynner dagen med å kikke ut av vinduet, gå ut på verandaen for å vurdere vindretning, kikke i været og på termometeret, for så å spørre seg selv halvhøyt om ikke dette er et perfekt vær for å tørke klær utedørs og i friluft!

Jeg suger kanskje som husmor, men har alltid rene klær i hvert fall!

#humor #familie #livet #hverdag #bryllup #husarbeid #klesvask

Foto: Eget arkiv.

Les mer i arkivet » November 2017
Kjerringa til Ingvar

Kjerringa til Ingvar

49, Rødøy

Mitt navn er Elisabeth Sjåvik Monsen. Jeg er født i det Herrens år 1968, og har dermed levd en god stund uten å bli særlig voksen av den grunn. Rent geografisk ble jeg plassert i Tjongsfjord på Helgelandskysten og har etter noen studieopphold andre steder i landet likevel endt på fødestedet. Jeg har ei solid utdanning som spriker i alle retninger, fra reklametegner og førskolelærer til spesial- og dramapedagog. På fritiden driver jeg uhemmet og i svært utstrakt grad med revy. Utover dette jobber jeg jo som lærer da, er gift, mor til to etterhvert voksne menn, har hund, støvsuger, Samsung S7 og skostørrelse 37. Bloggen min handler i all hovedsak om hendelser i en familie med handicappet far, og hvordan makaber og klin sprø humor redder vår hverdag!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker