hits

Alle har en oppgave i livet...

...selv om den for noen kan virke helt unødvendig og bortkastet.

OSLO 20110517. Kongefamilien hilser barnetoget fra slottsbalkongen på 17. mai: F.v. kronprins Haakon, prinsesse Ingrid Alexandra, kronprinsesse Mette Marit, dronning Sonja og kong Harald.
Foto: Heiko Junge / Scanpix

Vi er alle forskjellige, med ulik bakgrunn, ulike interesser, ulikt syn på hva som er viktig i livet og hva som kan være viktig for andre.

Ingvar er praktiker. Han vokste opp på gård, og har jobbet i gruver på Grønland, vært FN-soldat i Libanon og stukket tunneler og vei traseer de siste årene han jobbet. Dette er viktige ting, som er nyttig for folk flest og samfunnet for øvrig. Han kan også strekke seg til å mene at folk som jobber med komedie, skuespill eller musikk har en viss funksjon av betydning. Brød og sirkus, liksom.

Men det er noen yrkesgrupper eller oppgaver han overhode ikke ser hensikten med. Oppgaver han mener er helt bortkasta og unødvendig, og som umulig kan interessere voksne mennesker med integritet og selvrespekt.

En av de yrkene er å være hoffreporter i Se & Hør. Noe mer nedrig kan han ikke forestille seg. Ikke leser han Se & Hør, og Kongehuset er av usedvanlig liten interesse. Han har ikke noen annen formening om dem enn at det må være forferdelig å leve et helt liv på utstilling, som han sier. Personlig nyter jeg både dokumentarer og dramaer basert på kongelig historie, men jeg skal også innrømme at Se & Hørs dekning av Kongefamilien ikke står øverst på lista hos meg heller. Og det må man jo få lov til å mene.

Noe av det mest forlystelige jeg vet om, er å se programmer om kongefamilien når Ingvar er tilstede, og helst når hoffreporter Totland i sin tid var i aksjon. Kombinasjonen av kommentarene til Totland & Berg-Hansen var ulidelig morsom! For Ingvar var det en gåte at en voksen mann kunne være villig til å ta et dypdykk i alle disse opplysningene og detaljene om kongeliges liv, og til og med interessere seg for det og snakke om det med en slik overbevisning og høytidelig mine! Totland skal jo ha det, at han omtalte kongelige med stor respekt og høytidelighet, og som om han formidlet noe av stor viktighet!

En gang var det en eller annen Royal begivenhet jeg skulle se på TV, og Totland var kommentator for anledningen. Det haglet opplysninger og detaljer på klingende Bergensk - om kjoler som ble «båret» for første eller annen gang, som var omsydde siden sist eller som hadde nytt tilbehør. Og kommentarene fra jordnære vegoppsynsmann Hansen lot ikke vente på seg! Om kjolene til gjestene var lagt opp, ned, sydd inn eller ut kunne da umulig være av interesse for rikets velbefinnende, mente han. Likeså hvem som hadde båret diademer, smykker eller øredobber før de dinglet på noen i denne anledningen. Men Totland doserte overbevisende om saken, med samme intense overbevisning som Steinfeldt snakket om Russland og den kalde krigen i sin tid.

Innimellom kom det hentydninger til at han selvfølgelig visste ting som ikke var for allmuen, fordi han hadde tilgang på mer enn vi vanlige, alminnelige dødelige. Ingvar mente Totland minnet ham om en av hjelperne til Askeladden, han som satt og holdt seg for truten fordi han hadde 7 somre og 15 vintre innabords. Han liksom kurholdt på de store hemmelighetene - som Ingvar for øvrig dret i - og slapp ut litt og litt av det som man kunne få lov til å få innsyn i. For en som har boret i tunneler med livet som innsats, er kongelige gjesters øredobber og søm-monnet i kjolene deres agurknytt. Virkelig!

Da Ingvar ble ufør og ikke kunne jobbe mer med fysisk arbeide, foreslo jeg at han kanskje kunne søke om å bli hoffreporter.

«Ikke faen! Da skal jeg heller tømme nattpotter på en eller annen institusjon! Det er faktisk en VIKTIG jobb!»

Og det er i grunn sant. MYE viktigere.

#humor #kongefamilien #hoffreporter #kongelig #yrke #reporter 

Foto: TV2

Tyttebær-terapi...

...er den kuren jeg har prøvd som virket desidert dårligst på bekkenløsning!

Året var 1994, jeg var gravid med min eldste sønn, og hadde begynnende vondt i rygg og hofter. Sommeren var på hell, høsten begynte så vidt å gjøre seg gjeldende og sesongen for bærplukking var i gang.

Jeg er sågar ingen bærplukker. Jeg er ikke spesielt glad i syltetøy heller, og hvis jeg mot formodning må ha det, sverger jeg til å plukke bærene i syltet tilstand på glass i butikk. Ingvar derimot, før han ble ufør vel og merke, ELSKET å gå i skog og mark og høste inn bær i uante mengder. Det var et rent helvete med rensing, sylting, pakking, merking og frysing. Flere timer og dager med gørrkjedelig arbeid. Til sammenligning tar det 2-3 sekunder å ta et glass ferdig syltetøy ut av ei butikkhylle.  

Vel vel, nok om det. Ettersom jeg plagdes litt med ryggen, og graviditeten enda var på et tidlig stadium, fant Ingvar ut at den beste medisin for rygglidelsen var å gå i skog og mark. Det er sunt for både kropp og sinn, det er jo noe alle vet! At han drasset med seg noen bøtter og poser for å sanke tyttebær som skulle plukkes og bæres hjem, så han også på som et bidrag i positiv retning for helsa.

Så dro vi av gårde. Han valgte et sted der han visste at det var mye tyttebær. Det var ikke så mange andre som plukket der heller, for der var nemlig «litt uframkommelig», som han sa. Og det skal jaggu være visst! Jeg hadde ikke lagt av gårde der i dag, etter mange års rekonvalesens og et års jevnlig styrketrening. Det var ei steinur som var så bratt og storsteinete at selv ei katte ville hatt problemer, så å introdusere denne turstien til en gravid kvinne var vel ikke den mest veloverveide avgjørelsen min mann har gjort. Men tyttebær var der jo. 

Etter et par timers åling i denne ura med bøtter og spenn, skulle vi nedover igjen. Og nedoverturer er ALLTID verre enn motbakke. Særlig med bekkenløsning og fulle bær-bøtter. Jeg husker at jeg ålte og krøp mellom steinene, og begynte så smått å spane etter et egnet sted for å gjennomføre en alt for tidlig fødsel. Jeg husker også at jeg tenke at om jeg skulle komme meg helberget hjem og få syltet denne forbannede tyttebæra, så kom det til å bli det mest dyrebare syltetøyet som noensinne hadde vanket i vårt hjem! Og tyttebærsyltetøy er i tillegg noe av det verste syltetøyet jeg vet om. Kanskje nest etter rabarbra.

Vi kom oss omsider hjem med både gravidmage og bær-bøtter intakt. Men ryggen og bekkenet gikk til helvete etter denne turen. Det ble krykker og sykemelding ut svangerskapet, faktisk. Og med halsbrann og sure oppstøt sto ikke tyttebær øverst på menyen heller, så Ingvar fikk ha det eksklusive syltetøyet sitt helt for seg selv.

Nå er det jo slik at Ingvar etter hvert ble ufør selv, og gudene skal vite at vi har prøvd ut mange kurer for hans lidelser. Men tyttebærplukking i steinur har vi i grunn enda ikke prøvd. Kanskje det ville fungert bedre på han??

#humor #hverdag #livet #tyttebær #bær #bærplukking #bekkenløsning #gravid #steinur

Foto: Wikipedia

Pyramidesalg er et alternativ til NAV...

...kan man lett tenke.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og noen klarer faktisk å gjøre en karriere av å selge alt fra sminke og kremer til plastboller og pyntegjenstander. Men det krever etter all sannsynlighet at de bor på et sted som er av såpass størrelse at markedet ikke blir mettet etter første partyet.

Jepp, party. For dette er en bedrift der business og pleasure ikke bare lar seg kombinere, men det er faktisk litt av gamet. Her er det snakk om sosiale hjemmebesøk med kaffe, boller og kaker, samt vertinnegaver som øker i størrelse og verdi etter antall frammøtte. Og på partyet kan man altså selge sine produkter og drikke kaffe samtidig som man tilbyr alle frammøtte å bli med i pyramiden. 

Her jeg bor, i ei lita bygd med ca. 400 innbyggere, er det mange som har begynt med pyramidesalg opp igjennom årene. Meg selv inkludert. Jeg solgte Aloe Vera-juice. Det vil si, jeg solgte ikke noe i grunn. Jeg kjøpte inn et minimum for å kunne bli registrert som selger, drakk griseriet selv, og slutta. Jeg viste meg å være  ALT for pinglete til å dytte på folk seig, smakløs drikke for betaling. Dessuten gikk det kort tid før flere andre i denne bitte lille bygda solgte samme Aloe Vera-juicen. Og det var ikke JEG som bygget pyramiden større, jeg var for pinglete til det også. Men større ble den og etter en stund gikk det hele over. Det er jo begrenset hvor mye Aloe Vera 400 mennesker i distriktet klarer å sette til livs. Vi er jo først og fremst et tran-drikkende folkeslag.

Tupper Ware var også svært populært her i bygda for noen år siden. Først begynte EN å selge disse uunnværlige oppbevaringsboksene av plast, og så begynte en til, og så en tredje. Til slutt solgte nesten alle i bygda plastboller med lokk til hverandre, og jeg kan ikke forestille meg at noen kunne livberge seg på denne geskjeften, sånn egentlig. Pengene sirkulerte jo forsåvidt, men svært begrenset og internt, på en måte. 

For mange år siden fikk Ingvar også et tilbud om å bli med i en slik pyramide. Han skulle selge sykkel- og husalarmer. Det var lurt, for det var det ingen andre i Tjongsfjord som gjorde! Bakdelen var bare at i ei bygd der ingen låste verken bilen eller huset, og lot lommeboka ligge i handlevogna når de var i butikken, var det ikke et presserende behov for akkurat de produktene. Men på denne tiden jobbet han på et annet sted, så vi fant ut at det kanskje kunne selges slike ting i mer sentrale strøk. Etter noen få uker hadde alarm-pyramiden vokst, og vi fikk høre om flere andre i den bittelille bygda som også var blitt med i denne alarmerende pyramiden. Salget var ikke overveldende lukrativt, alle solgte sine egne produkter til seg selv egentlig, og bygda var i løpet av en måneds tid totalt tyveri-sikret. Etter en stund dabbet interessen av, alarmene ble plassert langt inni skapene sammen med plastbokser med lokk og rester av Aloe Vera juice. 

Deretter gikk det sin vante gang. Folk kastet seg på nye ting, fra sminke og hudprodukter til pyntegjenstander og barneklær. Sånn har det fortsatt, det ene produktet avløser det andre, folk kjøper og selger om hverandre og til hverandre, på kryss og tvers. På party med boller og kaffe. Riktig hyggelig og sosialt er det! Når så kundemassen blir mettet, noe som skjer rimelig fort på et lite sted, eller alt for mange er involvert i pyramiden til at det er igjen noen potensielle kjøpere, starter en ny pyramide.

En ting er sikkert - de gamle Egypterne ville vært fra seg av misunnelse over hvor mange pyramider vi har og hvor fort de blir ferdig!

#humor #pyramidesalg #pyramide #salg #selger #tupperware #plastbokser #alarmer #husalarm #sykkelalarm #salgsparty 

Foto: Google

Jeg har dybdeskrekk...

...i tillegg til høydeskrekk.

Dette er et fenomen jeg ikke har lest om noen steder, og som jeg aldri har hørt om fra noen andre i mine omgivelser.

Høydeskrekk er jo lett å forklare, for det vet alle hva er. Og jeg har høydeskrekk i den grad at jeg ikke liker å gå opp på en stol for å skifte lyspærer engang. Jeg GJØR det jo hvis jeg må, men liker det ikke. Jeg har faktisk malt vegger mens jeg har klamret meg fast øverst i gardintrapper også, og overlevd. Men som sagt, det er ikke noe jeg ynder å gjøre.

Men dybdeskrekk, det er noe HELT annet. Det er når man ikke liker å stå på bakken og se OPP på noe. Kommer litt an på hva det er, hvor høyt det er, og det er i bevegelse, og om jeg er forventet å ha noe kontroll over det som beveger seg der oppe. Et eksempel på sånt er flaggheising.

Ingvar har mye moro med å ha meg med på flaggheising, for han vet at det er underholdende. Det er noe med kombinasjonen av å holde i de flaggsnorene samtidig som du skal hale opp et flagg som beveger seg - gjerne mer jo mer vind det er. Og i tillegg er det den tynne, vaiende flaggstanga, som i bakkeperspektiv omtrent går ut i null der oppe under himmelen. Nå tenker sikkert alle «Ja, hva så???» Men dette er altså riktig kvalmende og umulig for meg å gjennomføre.

En gang for mange år siden fikk Ingvar meg til å gå alene ut for å heise flagget. Jeg tenkte at det fikk briste eller bære, og at det MÅTTE da kunne gå an å få opp det tøystykket uten å dåne ved flaggstangfoten. Jeg startet friskt med å lage en skikkelig knute, for så å begynne å heise på flagget. Jeg kikket skrått oppover stanga med et øye lukket, og var et øyeblikk direkte positiv til at dette skulle gå veien. Det gikk greit helt til flagget var kommet halvveis. Da kom et vinddrag som fikk stoffet der oppe under himmelen til å gjøre noen kast, og det kjentes jo i snora, samtidig som det trigget synsnervene i den grad at jeg knep igjen øynene og klamret meg fast i både snøre og flaggstang. Jeg turte ikke verken slippe eller dra til, og låste armene i et jerngrep rundt stanga.

Oppe fra stuevinduet hørte jeg hysterisk gapskratt fra Ingvar, som selvfølgelig hadde riktig god underholdning fra sin posisjon. Lettere irritert og rimelig hysterisk fikk jeg frest av meg at med mindre han ville at naboene skulle tro noen hadde dødd - flagget vaiet jo tross alt på halv stang - så hadde han å innfinne seg umiddelbart og befri meg fra denne ydmykende situasjonen. Det kom noen tilgjorte og sarkastiske avveininger for og imot fra vinduet. Noe om at hvis han lot meg stå der kunne han kanskje finne på noe gøy sammen med ungene. Men tanken på rykter om dødsfall fikk ham til å komme meg til unnsetning.

Vi har dessverre flaggstang enda. Men jeg har forbannet meg på at den skal ned! Jeg har gått til innkjøp av balkongflagg, og det er det som skal opp når jeg finner det for godt å flagge. Ingvar synes ikke noe om det, for den er ikke slik innrettet at det går an å flagge på halv stang. «Hva skal du gjøre hvis jeg dør for eksempel, og det ikke går an å få den på halv stang?» spurte han.

«Flagge på hel!» svarte jeg.

#humor #flagg #flaggstang #balkongflagg #hverdag #familie #svarthumor #høydeskrekk 

Foto: J.Frisenberg, Lillehammer

Zalo og jerngryte...

...er en perfekt kombo. Det har nemlig jeg bestemt.

Min mor gikk en gang på 70-tallet til innkjøp av jerngryte. Det var en uvurderlig gjenstand på kjøkkenet, smart, hendig, anvendelig og solid, samt at maten ble så sunn og jernholdig av å bli tilberedt i denne fantastiske innretningen. Og formaningene om å ALDRI vaske den med såpe haglet under hele måltidet. Den skulle skylles grundig og smøres med olje før den ble satt inn i skapet, det var opplest og vedtatt av alle som hadde vett og forstand på jerngryter.

Da jeg selv skulle stifte bo, vanket det jo jerngryter og panner i vårt nyetablerte hjem også. Og med denne inngrodde jerngryte-kunnskapen satte jeg mine halvskitne gryter i skapet jeg også. Ja, for de ER skitne når de ikke er vasket i Zalo. Si hva faen dere vil!

Det hører med til denne historien at jeg alltid har lidd av jernmangel. I perioder spiser jeg jerntilskudd så det suser etter, men jevnt over klarer jeg å holde dette i sjakk med et relativt vettig kosthold. Det sier seg selv at når man på det jevne lider av sånt, så holder det ikke å koke middag i skitne gryter. Her må det sterkere krutt til. Så, etter å ha konstatert at jeg likevel må ty til vitaminer og jernholdig mat, begynte jeg å vaske jerngrytene mine skikkelig. Og det er en deilig følelse å vite at det som står inne i kjøkkenskapene faktisk er rent!

Men sånne ting går jo ikke upåaktet hen hos bedrevitende jerngryte-entusiaster! Herregud så mange kommentarer jeg har fått på at jeg ØDELEGGER dyrt utstyr! "HVA ER DET DU FINNER PÅ????? DU MÅ IKKE HA ZALO I JERNGRYTA!!!!!" Og etter den første vantro og sjokkerte hylinga kommer formaningene og forklaringene. Den blir å ruste, og man ødelegger denne effekten med jern som kommer over i maten under koking. Som om jeg ikke har hørt den før. 

NEI! Man ødelegger dem ikke! De ruster ikke hvis man vasker og tørker dem med en gang. Og som sagt, med min blodprosent nytter det ikke om jeg hadde slikket hele gryta både før og etter koking. Tvert om, det er bare fordeler. Slipper feite tunge gryter i skapene, så oljebelagt at de glir ut av hendene når man skal ta etter dem. Og dessuten ødelegger jeg hva pokker jeg vil i mitt eget kjøkken.

Og bare så dere vet det, så vasker jeg kopper med gullkant i oppvaskmaskinen også.

#humor #oppvask #kjøkken #zalo #jerngryte #matlaging #jernmangel 

Foto: Google

Stor stas å møte en sportskjendis...

...vil de fleste si.

Dette forutsetter imidlertid at man vet noe om sport, og ikke minst hvem som utfører sportslige aktiviteter. Og hvordan de ser ut. Jeg har lagt merke til at de som er interessert i sånt også vet hva sportskjendiser faktisk heter. Og jeg er stum av beundring!

Jeg har ingen sportsgrener jeg kan si at jeg har noen form for kunnskap om, med den følge at jeg heller ikke kjenner noen sportskjendiser. Jeg har en gang studert sammen med en sportskjendis. Det vil si, JEG visste jo ikke det. Men jeg merket jo på resten av klassen at de var litt star-struck, og for å ikke være helt på jordet, ringte jeg hjem til Ingvar og spurte hvem pokker dette mennesket var og hva vedkommende hadde bedrevet for å opparbeide seg denne åpenbare statusen. Og vedkommende hadde håvet inn NM, VM og OL-gull. Såpass dårlig stelt er det faktisk med meg.

Men det er ikke det verste. Da jeg var en god del yngre enn nå, sånn tidlig på 90-tallet, studerte jeg i Trondheim. Jeg bodde hos en slektning, hvis familie var involvert i fotball. Såpass involvert at når de dro meg med på fotballkamper på Lerkendal (Ja, jeg har vært på fotballkamper på Lerkendal...) så hadde de tilgang til VIP tribunen. Jeg var jo aldri svært engasjert når sant skal sies, og satt ofte og så på helt andre ting enn spillet som utspant seg på banen. Jeg var mer der at jeg kjøpte brus og pølser og nøt været under de kampene, egentlig. Jeg har faktisk noen ganger latet som om jeg var engasjert og jublet når noen scoret og sånn, men så viste det seg at jeg jubla for "feil" lag. Så etter det ble det pølser og brus da. 

Vel vel. En gang vi kom dit, var det proppfullt av folk på VIP-tribunen. Jeg ble litt sånn irritert, for dette var jo «vår» plass! Her brukte jo vi å sitte noenlunde i fred og ro, med stor boltreplass. Men de satt der med den største selvfølge; selvsikker, høyrøstet og litt sånn bratt i nakken. Og rundt VIP-tribunen sto det fullt av unger med lange blikk, notisblokker, papir og blyanter. Det begynte jo så smått å ane meg at de ikke akkurat var der for å tegne med dette utstyret, og at disse folka vi hadde planta oss ned mellom var kjent. For noe sportslig, selvfølgelig. Fri og bevare! Her var det best å passe kjeften sin, skjønte jeg!

Og joda, i pausen begynte denne selvsikre gjengen som hadde brutt seg inn på «vårt» område å skrive autografer. Jeg på min side hadde for lengst anlagt steinansikt og satt og lot som om jeg var kritisk interessert i det som skjedde på banen - også i pausen. Det så sikkert ikke spesielt intelligent ut, men tross alt LANGT bedre enn at noen skulle ta kontakt og avsløre mine ringe forstand på området sport. 

Da kampen endelig var over, kunne jeg lettet puste ut og forlate området sammen med mine slektninger. Og det var i bilen hjem at en av dem kom med meldingen som forklarte det jeg hadde lurt kraftig på, men ikke turt å spørre om: «Woooooow! Tenk at vi har sittet sammen med selveste landslaget!»

Noen ganger lurer jeg på hvorfor JEG blir tildelt slike ærefulle situasjoner. Jeg kjenner SÅ mange som virkelig ville satt pris på å ha vært i mine sko akkurat den dagen! Men dette lykketreffet tilfalt altså denne analfabeten fra distriktet med nulltoleranse for fotball.

Det er kanskje det man kaller å kaste perler for svin??

#humor #fotball #landslag #sportskjendis #sport #fotballkamp

Foto: RBK

Når nettene blir korte...

...og våren setter inn, da starter alle hageentusiastene å rydde hageflekken sin.

Raking, kvisting, klipping, planting, kanskje til og med driver de fram blomstene sine selv i små drivhus de har bygget med tanke på nettopp dette formålet.

Mine foreldre var sånn, og Ingvar er sånn. Mine foreldre laget et rent parkanlegg rundt hele huset. Det var bed, steinmurer, grillplass, stauder, hekker, buskevekster, bærbusker og tildelt plass til ettårige planter overalt. Min mor hadde full kontroll på hva slags jordsmonn hver enkelt vekst burde ha, hvor mye lys, kulde, direkte sol, regn, vind, og ellers hva som måtte befinne seg i en plantes nærvær, hver enkelt plante skulle, burde eller kunne ha.

Hun luket, gjødslet, podet, stusset, priklet og sådde hele vår og sommerhalvåret. Og hagen vår så ut som et parkanlegg. Folk kom faktisk innom for å få ideer, informasjon og avleggere, og roste mine foreldre opp i skyene for den fantastisk velholdte hagen.

Etter at mine foreldre døde, og etter noen avveininger for og imot, flyttet vi til mitt barndomshjem. Med parkanlegg og hele pakka. «Jaja» sa Ingvar. «Nå har du arvet deg en liten hageflekk du kan stelle med.» Han var selvfølgelig smertelig klar over hvordan DET ville gå. Han på sin side, med agronom-utdannelse og greier, har jo interessen og kunnskapen. Men på grunn av sitt handicap kan han ikke bidra noe større. Annet enn med å komme med bemerkninger for å terge vettet av meg da. For jeg har lite og ingen kunnskap om hverken jordsmonn eller planter. Ugress, roser eller bartrær - det er i mitt hode noe som bare vokser opp av jorda. Der de enn måtte ønske, egentlig. Det ble sakte men sikkert et mer viltvoksende parkanlegg rundt huset etter vi flyttet hit. Og det har innskrenket seg en del også, til et lite område bare sånn rett foran døra, liksom. Vi har fått vårt eget Amazonas, for å si det sånn. 

Og det er ikke mange som kommer og spør om avleggere lengre. Det er få som vil ha avleggere av løvetann, mose og «skvalderkål», som den mest framtredende planten rundt huset vårt kalles på dialekt. Ikke er det noen som spør om tips og råd heller. Og noen rosende ord for vår hageentusiasme tror jeg vi kan se langt etter. Det mest positive jeg noensinne har fått hørt i den retning er «Jøss, har du klippet plenen?????» For i fjor harva jeg over plenen hele TRE ganger fra mai til august! Så ofte har den ikke vært klippet på mange år!

Jeg kan faktisk drepe en plante bare med blikket, har jeg funnet ut. For å dyrke fram noe vakkert og iøynefallende opp av jorda kan jeg i hvert fall ikke. Jeg kan godt plante noen sommerblomster i ei krukke eller fem, og plassere de krukkene rundt på platten sånn at det ser litt sommerlig og stelt ut sånn rett utenfor. Men de sommerblomstene er ganske avhengig av de typiske nordnorske somrene for å få vann, for det er slett ikke sikkert at jeg kommer på å vanne dem!

Men nå går det mot senvinter og vår igjen. Jeg kjenner forventningspresset allerede nå, i slutten av januar. For snart begynner det å spire i både ugress og det som måtte være igjen av hageplanter etter min mors æra. Og naboene vil kanskje spekulere på om hun der Monsen snart har tenkt å avdekke prydbuskene bak ugresset. Eller om hun blir å dra fram kantklipperen i år, eller om hun bare skal kjøre langt ut til sidene når hun rygger bilen for å spinne bort det verste.

Uansett, fint blir det etter min smak, og mine forutsetninger. Både i bedene, og utenfor bedene. For alt sprer seg, har jeg funnet ut. Noe har spredt seg til plenen, og plenen har spredt seg inn i bedene. Og grønt og fint blir det åkkesom. Og man skal slett ikke kimse av uberørt natur!

#humor #hage #vår #planter #hekk #stauder #hageplanlegging 

Foto: Google/Farveringen

Kornsirkelgåten er løst...

...av forskere i Cambridge!

Trykk på bildet for mer informasjon: 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

14.april 2018 kjører Tjongsfjordrevyen på med forestillingen "Fake News" - og vi er i rute!

#humor #tjongsfjordrevyen #kornsirkler #revy

Foto: Google

Jeg er et konkurransemenneske...

...er et utsagn jeg ofte hører fra folk.

Deretter går de hardt ut og sier at de SKAL vinne hva enn de skal konkurrere i. Et håpløst utgangspunkt dersom alle som konkurrerer sier det samme, spør du meg. Selv har jeg et meget laidback forhold til konkurranser. Jeg driter loddrett i om min quiz-gruppe får mest eller minst poeng på blåturen, eller om jeg kaster kortere eller lengre enn andre i frisbee.

Men det er en ting som åpenbart trigger min vilje til å nærmest gå over lik for å vinne. Og det var når vi var yngre, og Ingvar inviterte til et slag Monopol. Ja, jeg skriver et «slag», for her var det snakk om å kjempe med nebb og klør! Og jeg ble så inderlig forbanna når jeg tapte at det svei inntil margen!

Det er noe med at når du får utdelt startkapital og begynner å etablere deg på det brettet, så identifiserer du deg selv og all din livslykke med denne bittelille plastbilen som skal kjøre rundt fra gate til gate. Det er liksom en sjanse til å få være gründer, til å etablere en start på et forhåpentlig suksessfullt livsløp. Å skape et innbringende grunnlag og å lykkes økonomisk grunnet investeringer i eiendom, bygg og båter.

Men det skal innrømmes at akkurat dette er Ingvar bedre på enn meg. Det er jo en grunn til at jeg er utdannet pedagog. Noe naturtalent på eiendom og finans kan jeg neppe sies å være, og dermed skal det også godt gjøres å komme seg helskinnet gjennom et «slag» Monopol med Ingvar.

I begynnelsen spilte jeg etter prinsippet «penger spart er penger tjent». Det er jo en grei leveregel ellers, men i Monopol er det drepen på både økonomisk medvind og en lykkelig utgang. Resultatet av dette prinsippet var nemlig at på hver eneste gate måtte jeg betale fordi Ingvar hadde kjøpt opp, og pengebeholdningen forsvant som dugg for solen før jeg var kommet i gang. Ingvar kjøpte nemlig alt han kom over, og kom seg relativt raskt opp med både hus og hoteller. Når de to tusen du får når du passerer start hele tiden går til å få betalt parkeringene du har før du kommer til Skarpsno, så er du i prinsippet ferdig.

Deretter begynte jeg å kjøpe alt jeg havna på. Da varte det litt lengre. Men av en eller annen grunn havnet jeg ALLTID på pissgater som Parkveien, Kirkeveien og kanskje av og til Bygdøy Allè eller Trondheimsveien, mens Ingvar som oftest kom på både Rådhusplassen og Ullevål Hageby allerede på første runde. Det finnes ikke rettferdighet i sånt, for det er jo ikke taktikk eller dyktighet som gjør at han havnet der. Da er det mer snakk om at jeg er født under en uheldig stjerne, tenker jeg.

Og dette uhellet fulgte meg også når jeg ble stående på «prøv lykken». For mens Ingvar alltid trakk kort med gratis parkering, gevinster på Bjerkebanen eller døde onkler og arv fra Amerika, kan dere ta dere fanden på at jeg ble sittende med brennende hoteller eller fengselsopphold uten å få de to tusen under passeringen av «Start».

Etter noen få runder var jeg i gang med å pantsette. Det var da Ingvar begynte å si at «Nå har du allerede tapt.» Og det var da jeg begynte å bli forbanna. Det var da jeg kastet terning med sammenbitte tenner, telte prikker, flyttet brikke og kom fram til at jeg måtte pantsette enda en gate for å få betalt leia for parkeringen. Jeg har til tross for iherdig og innbitt innsats aldri kommet meg opp fra dette uføret. Jeg kan jo i grunn bare definere hele Monopolspillet som et eneste «uføre», for jeg har faktisk aldri vunnet over Ingvar i det hele tatt.

Det vil si, en gang lå jeg an til å vinne. Jeg hadde fått opp såpass med byggemasse på et tidlig tidspunkt at han måtte ut med leie både her og der, før han fikk etablert seg skikkelig. Men så, da han bare skulle flytte litt på seg, så var han så «uheldig» at han bomset borti brettet og rev alt av hus, biler og kort på gulvet. Snakk om drittsekk! Så, denne ene gangen resulterte også med at det var JEG som ble forbanna.

Nå spiller vi ikke Monopol mer. Ingvar er jo blitt handicappet og sengeliggende, så det er vanskelig for han å se brettet og følge med på det som......... HEY! Her skal det faen meg spilles Monopol!!!

#humor #monopol #brettspill #konkurranse #konkurransemenneske #terning #spill 

Foto: Google

Jeg skulle spist lefser...

...og sett Norge Rundt, sier mannen min.

Jeg er både gammel nok, og norsk nok til det. Men jeg foretrekker mye heller kebab og Svart Humor. Programmet der det vi såkalt etnisk norske definerer som «utlendinger» og «innvandrere» er morsomme på hverandres bekostning. Kort og noe forenklet sagt.

For de som har lest denne bloggen en stund, så har de sikkert fått med seg at jeg er stor tilhenger av å bruke humor til de fleste anledninger. Å benytte denne gemyttlige oppfinnelsen til å bekjempe fordommer og myter er intet mindre enn genialt, og det må man da kunne påstå at det programmet gjør. I tillegg får jeg ledd mye mer i løpet av en episode av Svart Humor enn ti årganger av Norge Rundt. Og jeg liker i grunn å le.

Men når man nå først er inne på dette med å le av noen, så er det jo naturlig å droppe innom spørsmålet hvem som er berettiget til å le av hvem. Her er det jo noen kjøreregler. Vi følger dem kanskje ikke alltid hjemme i stua, men vi liker i hvert fall å gi inntrykk av at vi følger dem. For det er jo sånn at vi på et eller annet vis bør tilhøre den gruppen man ler av, ellers er man på ville veier!

Når det gjelder etnisitet og folkegrupper er jeg selv utelukkende i posisjon til å le av nordmenn, samer og italienere. Muligens også noe mer, jeg har nemlig en ikke helt artsbestemt forfar. Men her må det en gentesting til, og siden jeg synes det blir litt mye pes bare for å kunne spe på med et par vitser, dropper jeg det. Det er ikke rent få morsomheter jeg kan skvise ut av de andre tre gruppene, så det holder nok i min tid. Jeg er jo tross alt femti snart.

Men selv om herkomst er noe av det mest ukorrekte å spøke med uten å selv ha tilhørighet, så finnes det jaggu mange andre grupperinger som vil ha seg frabedt at utenforstående kommer med morsomheter på deres bekostning! Men de som HAR tilhørighet kan utføre sosiale mirakler dersom de er så joviale at de drar en fleip om «sine»! Utenforstående har ofte en uslukkelig hunger etter å høre innvidde folk vitse om «sine», særlig dersom den angjeldende gruppen forårsaker uro og skepsis i samfunnet.

Selv er jeg i min hele og fulle rett til å dra vitser om enebarn. Ifølge de største skeptikerne er enebarn like skremmende som «innvandrere»; vi er nemlig også bortskjemte og får alt mulig lagt i hendene uten å måtte yte det grann. Og gud vet hva vi kan finne på av ugagn hvis det ikke går vår vei! Litt selvironisk humor om det å ha opplevd en hel barndom uten å stå i do-kø i eget hjem, letter godt på stemninga overfor dem som har store bekymringer angående denne selvsentrerte og HØYST uberegnelige delen av befolkninga.

Ellers kan jeg jo fritt velge å vitse om ikke-røykere, lærere, allergikere, hunde-eiere, buddhister, og folk med tvangstanker. Også grupper som av enkelte blir sett på som en stor og uforutsigbar trussel i samfunnet, og selvfølgelig masse gøy å ta av. Jeg skal innrømme at jeg tar meg ofte frihet til å fleipe om handicappede også, siden jeg er gift med en sånn. Vet ikke om det er helt innafor, men jeg tenker at siden jeg har såpass kontakt med den gruppen så drar jeg til med en vits i ny og ne. Det får briste eller bære!

MEN, det er ingen regler uten unntak. I noen tilfeller er det HELT lov å vitse om folk utenfor sin egen gruppe. Her nordafor er det for eksempel helt legalt å le av folk sørfra. Og omvendt. Her ler vi oss gjerne skakke over syting dersom det har regnet sørpå mer enn ett døgn. Sørpå er det fornøyelig med nordlendinger som klager på hullete veier, og lange avstander til sykehus, politi, eller bare andre levende vesener generelt. Enhver søring eller nordlending kan når som helst bli offer for den andre partens noenlunde vennligsinnede humor. Og det uten at noen behøver å sjekke stamtavla eller vise til noen form for tilhørighet.

Men det mest fornøyelige er når «utlendingene» her nordpå har lært at det er lov å dra vitser om søringer! DET er morsomt, det! Det utfordrer liksom alle nivåer på do's and don'ts-fronten.

Men omvendt er det i grunn ikke SÅ nødvendig... ;)

#humor #svarthumor #innvandrere #utlending #vitser #nordlenning #nordlending #søring #tilhørighet

Foto: Arthur Arntzen / Oluf Rallkattli 

Ærlighet varer ganske lenge...

...om ikke lengst, sies det.

Og var det noe mine foreldre var opptatt av, så var det at ting skulle vare riktig lenge. For så mange instrukser og korrigeringer som jeg fikk i min barndom angående ærlighet, tror jeg godt kunne vært spredt på et tyvetalls unger og likevel resultert i en relativt real og sympatisk flokk. Ikke at jeg ble mer ærlig enn andre av den grunn, for det er noe med at når det er fullt, så renner overskuddet over, liksom.

Jeg husker en gang jeg lurte meg inn på mine foreldres soverom. Min mor hadde som alle andre damer en innholdsrik og spennende håndveske, som sto plassert ved en toalettkommode. Veska sto der og lokket, og til slutt kunne jeg ikke motstå fristelsen til å ta et dypdykk i alle lommer og smutthull. Det var hovedsakelig tannpirkere, lypsyl og lommetørkler der, men også en pakke Sorbits.

Sorbits - denne spennende tyggisen der hver jækla bit var pakket inn i et lite papir. Vi samlet på disse papirene husker jeg, brettet dem møysommelig sammen og laget Sorbitslenker. Dette var før PC'en kom og tok et grepa tak i barnas fritid, så tyggis-papir var slett ikke å kimse av.

Vel vel. Nok om det. Jeg kjente at jeg plutselig fikk fryktelig lyst på tyggis. Man får gjerne det når man står overfor en pakke. Fornøyd med den vidunderlig friske smaken satte jeg kursen mot trappa ned til stua. Hva som skjedde husker jeg ikke, men på et eller annet vis tok jeg overbalanse og kom inn for landing nederst i trappa med hodet først. Jeg slo meg noe inn i granskauen og satte i et hyl som passet dertil. Min far kom settende for å redde sin eneste datter selvfølgelig, og sjekket først om alle lemmer var intakt. Deretter så han meg dypt inn i øynene, og så spurte han om jeg var klar over hvorfor jeg hadde falt ned trappa. Det var jeg jo i grunn ikke, så her måtte jeg melde pass. Men det hadde derimot han en forklaring på. «Jeg ser du har tatt tyggegummi! Dette var nok straffen for at du bare tok uten å spørre!»

Shit! Gud, vet dere. Denne instansen som ser ALT, og som gir sine reprimander på de mest utenkelige måter. Herrens veier er uransakelige heter det, og det skal jaggu være visst. Skulle tro han hadde annet å bry seg med enn en jentunge som hadde knabba Sorbits, men ifølge min far var det akkurat stygt nok til at Vårherre kunne sette igang strakstiltak og sende meg hodestups ned ei trapp. Jeg skjønte at denne åndelige instansen ikke bare skummet toppene, men gikk riktig grundig til verks i sin iver etter å korrigere sine lam.

Og sånn gikk årene, og sånn var min oppdragelse. Jeg vil ikke påstå at mine foreldre var svært religiøse, men en relativt streng grensesetting krydret med litt bibelsk skremselspropaganda lærte meg i hvert fall å gjøre minst mulig jævelskap. Og å lyve eller stjele var noe med det mest nedrige man kunne finne på. Det var ikke engang et tema i mitt barndomshjem å lyve seg sjuk, for eksempel. Dette kunne nemlig i sin tur føre til sykdommer av MYE alvorligere art, og hvis man måtte kjempe for livet under en livstruende lidelse ville man angre kraftig på at man simulerte snue fordi man ikke hadde lyst til å stille opp. Hvem tør vel å pynte på sannheten under sånne forhold?

I dag har jeg vel et mer avslappa forhold til reprimander fra himmelsk hold. Jeg er nok fremdeles fryktelig dårlig på både løgn og tyveri, men det går i grunn mer på at jeg ønsker å ha et realt forhold til mine jordiske omgivelser. 

Men jeg skal innrømme at jeg aldri har falt ned ei trapp flere ganger etter det tyggis-ranet...

#humor #ærlighet #oppdragelse #sorbits #tyggis #foreldre #barndom

Foto: Google

Jeg hilser ikke...

...på noen når jeg kjører bil.

Det er flere grunner til det. Det ene er det mest åpenbare, at jeg kjører bil. Da er jeg i grunn opptatt med det. En annen grunn er at når jeg kjører bil løser jeg verdensproblemer. Jeg diskuterer med meg selv og argumenterer slik at ingen andre klarer å motsi meg. Det har muligens en sammenheng med at jeg er alene i bilen, men whatever. Siste ord er siste ord!

Hvis jeg ikke debatterer seriøse problemstillinger hører jeg på musikk og synger. Eller mer opptrer, faktisk. Dere skulle bare visst hvor vakkert det er! Og folk som opptrer og bergtar seg selv med vakker sang stopper ikke opp og hilser på folk under en slik seanse. Det ødelegger stemningen.  

Men den største grunnen til at jeg aldri hilser på møtende biler, er at jeg aner jo ikke hvem de er. Jeg er ikke en sånn person som memorerer hva slags biler mine medmennesker har. Andre jeg kjenner vet nøyaktig hva slags biler andre har. Jeg slutter aldri å beundre folk som sier «Jeg møtte ham i Langåsdalen og så at han hadde fått seg en Toyota.» Hvordan folk får med seg BÅDE hvem som sitter bak rattet på møtende biler, OG at de har ny bil, OG hvilket merke det er... Det grenser for meg til klarsynthet, faktisk. Sånne folk må aldri snakke til meg om at overnaturlige evner ikke er en ting!

Jeg la meg en stund på ei linje der jeg hilste på ALLE møtende biler. Dette var etter tilbakemeldinger fra enkelte om at jeg aldri hilste på dem, med påfølgende spørsmål om jeg var sur, om de hadde gjort meg noe, og så videre. Så, for å imøtekomme dette åpenbare ønsket om å bli hilst på av meg, hilste jeg konsekvent på alle. Etter noen dager fant jeg ut at jeg drev og hilste på fergekøen med folk langveisfra, som på sin side holdt på å kjøre utfor veien da de møtte en bil med glisende og hilsende sjåfør. På et vilt fremmed sted! Så da slutta jeg igjen. Bedre at noen tror jeg er sur enn at jeg får liv på samvittigheten, tross alt.

Da ungene var små, hadde vi bobil. Da la vi merke til at alle som hadde bobil hilste på hverandre langs veien. Det var som om vi tilhørte et eget fellesskap der alle var venner. Det er akkurat som folk med bikkjer eller folk som røyker, de finner at de noe felles og så er de bare "VI". Det var jo veldig lettvint da, for da var det bare å hilse i vei til alle bobilfolk som det mest naturlige i verden.

Men sjåfører av vanlige personbiler er ikke noe "VI". De er programforpliktet til å vite hva slags biler de folka de kjenner har, for så å klare å spotte disse på veien under fart. Og det blir ikke å skje med denne sjåføren. Men jeg er ikke sur.

#humor #bil #hilse #sjåfør #bilkjøring #bobil #trafikk

Foto: Eget arkiv

Alle kvinner liker å shoppe...

...unntatt meg. Jeg regelrett hater det.

Jeg har en genuin forståelse for menn som sitter sløv og utmattet og venter på konene sine som shopper. Og jeg tror rett og slett at det bunner i opplevelser fra barndommen.

Min mor brukte å ta meg med til Bodø da jeg var lita. Hun hadde jo ikke noe valg, det var ikke barnehage i Tjongsfjord på 70-tallet. Det var heldigvis ikke ofte hun dro på shopping, for hun var et utpreget økonomisk menneske og sløste ikke unødvendig. Denne egenskapen med sparsommelghet hadde likevel en lei bakside, nemlig at hun ikke slo til og kjøpte det første og beste når hun først skulle kjøpe klær. Tvert om, hun måtte være HELT sikker på at hun ble fornøyd!

En dag på bytur fortonte seg som en pilgrimsvandring gjennom alle byens kjolebutikker, der det meste av kjoler skulle prøves. Deretter skulle de som var aktuelle «henges av» som det het. Det vil si at de skulle henges av en side, slik at min mor både kunne prøve og vurdere kjoler på neste butikk uten å bekymre seg for at kjolene på forrige butikk var kjøpt dersom hun konkluderte med at de passet best.

Etter første runde kom runde to. Da skulle man innom alle butikkene på nytt, enten for å prøve en gang til for å være på den sikre siden, eventuelt for å si fra at man ikke skulle ha noen av kjolene som var «hengt av». Dette var før mobilens inntok i folks liv, så her måtte man møte personlig opp og melde avbud på kjøpet.

Ikke for det, noen ganger avtalte min mor for enkelhets skyld at dersom hun ikke var tilbake innen et visst klokkeslett, så kunne de ta fram kjolene for salg igjen. Dette var jo for så vidt smart, med unntak av de gangene hun ombestemte seg, den aktuelle butikken var langt faen i vold og vi måtte løpe for å rekke å nå visse kjoler før de eventuelt ble solgt til noen andre.

Gud vet hvor mange kjolebutikker som fantes i Bodø på 70-tallet, men det var ikke få. Og de lå ikke rett ved siden av hverandre, for å si det sånn. For en som er 5-6 år er ikke Bodø sentrum veldig lite når man skal gå flere runder å forhandle om kjoler. Det var en ferd som tok på både sko, føtter og humør, skal jeg si dere! Jeg var jevnt over en blid unge, men disse kjolekjøpene frembragte ikke mine beste sider, det skal sies.

Etter runde to, KUNNE det faktisk komme en runde tre. Men den inneholdt som regel et færre antall butikker og kjoler. Da sto det om de beste produktene selvfølgelig, og min mor var kommet til det punktet på dagen der hun virkelig led valgets kvaler. Jeg for min del var på det punktet der jeg var blitt apatisk.

Til slutt, gjerne sånn like før båten gikk tilbake til bygda og trygg avstand til kjolebutikker, måtte hun ta et valg. Og dette valget ble alltid - og jeg mener ALLTID - vurdert, evaluert, og ikke minst angret på. For det var alltid «den der andre kjolen», den kjolen som kunne vært like bra, den som kanskje hadde en litt mer kledelig blåtone, den som var litt dyrere, men som hun likevel kanskje burde ha valgt... 

Og den hang igjen i Bodø. For salg.

#humor #familie #shopping #bytur #kjoler 

Foto: Youtoart.com

Jeg er et ihuga friluftsmenneske...

...og åpner gjerne både vinduer og dører for å få inn litt frisk luft. Det bruker å holde for meg.

Jeg vokste opp med foreldre som elsket å gå turer i skog og mark. Og jeg snakker ikke korte turer på en time eller to. Vi snakker om å forlate hjemmet før klokka ti om morran og komme hjem etter fem. Når det var bestemt at vi skulle på tur, kunne man ikke sove utover dagen. Da måtte vi stå tidlig opp for å gjøre klar det vi trengte av mat, klær og utstyr. Dette var jo avhengig av årstiden, selvfølgelig. Og ifølge mine foreldre så fantes det ingen årstider der man ikke kunne være ute i naturen fra 10.00 til 17.00. Det fantes i grunn ikke noe vær som begrenset denne tidsrammen heller.

Det gikk aldri over en uke uten at vi var på en eller annen slags tur. Og var det fint vær, så var det tur hver dag. På sommeren var det gjerne båtturer til holmer og skjær, der vi slo leir et sted, og brukte det som base for kortere eller lengre turer i løpet av dagen. Medbragt var mat til lunsj og middag, gjerne grill eller bålpanner, kaffekjele og noe til kaffen. Det var en organisering uten sidestykke. Vinterstid hadde man stort sett med seg det samme, bare at båten var byttet ut med ski, og i tillegg til alt det andre som skulle fortæres hadde vi med appelsiner og kakao.

Stort sett elsket jeg dette livet, jeg har mange gode minner fra turer, bevares! Men det er også noen turer jeg tenker på med gru, og som aldri har fristet til gjentagelse.

Grilltur med båt i et forrykende uvær, for eksempel. Og det kunne ikke ha kommet brått og uventet på heller, for jeg husker at vi hadde med regnklær. Mine foreldre som hadde dratt med seg grill og koteletter, anså ikke høljeregn og stadig tiltakende vind som en gyldig grunn til å ta på hjemvei før vi hadde spist middag. Båten var bare en liten robåt, så den var lett håndterlig. Ikke ute på fjorden i vind, men når den trengtes som tak over en revne i et berg slik at vi kunne få ly. Der under satt vi, i pøsregn som rant ned over berget og tett røyk fra en rusten kullgrill og grillet koteletter. Iskald og ferdigrøyka til margen kunne vi endelig etter et par timer dra hjem.

Andre turer jeg etter hvert lærte meg å hate intenst, var fisketurer på ferskvann i duskregn på sommeren. Det var der jeg lærte at mygg og knott med letthet kan trenge gjennom de tetteste og mest igjensnørte oljeklær, selv om man på forhånd er så dusjet med myggspray at man knapt får puste selv. Og det å være så til de grader iført tjukk ullgenser og oljehyr at man ikke kan bøye seg, for så å prøve å plukke opp glatt, sprellende fisk fra glatte steiner i glatte støvler, tror jeg må være en inspirasjonskilde til mange selskapsleker jeg har vært utsatt for.

Så, mine sønner har nok hatt en mer makelig oppvekst hva turer og friluftsliv angår. Ikke at det betyr at de ligger dårlig an, for vi er nok helt på gjennomsnittet av friluftsengasjement. Men sammenlignet med merittene JEG vokste opp med ligger vi bakpå. VELDIG bakpå.

Som voksen og forelder selv så må jeg innrømme at det er mye hyggeligere å delta på sånt når andre organiserer det enn når man må dra i gang dette arrangementet på egen hånd. Og så hadde jo mine foreldre bare en unge, i tillegg til at de var oppegående og førlig selv. Jeg hadde to gutter med sprikende interesser, og etter hvert en handicappet mann. Det er jo for pokker begrenset hva man får stappa i en tursekk!

#humor #friluftsliv #natur #tur #turliv #familie #skitur #båttur #bål #fisketur #uvær #handicap #hverdag

Foto: Eget arkiv.

Det er lurt å demontere koteletter...

...helt hvis man er riktig kresen.

Min far var riktig kresen. Han spiste verken fett, egg, hønsekjøtt, skalldyr, sukat, muggost eller «tæger». Hvis noen lurer på hva «tæger» er så er det altså de bittesmå blodårene som gjerne finnes mellom kjøttfibrene i det meste av kjøtt.

Det å spise middag sammen med min far var en utpreget interessant opplevelse. Jeg har aldri sett kjøtt oppdelt i så små partikler som når han «rensket koteletter», som han sa. Grunnen til at han ikke spiste blodårer var at de var uappetittlig, de transporterte blod til hjertet og rundt i kroppen til dyret. Sånt pakker man ikke i kjeften, må vite. Fettet var også uappetittlig. Selv om det ikke hadde noen oppgaver innenfor det kardiovaskulære systemet, var det blekt, dissende og skikkelig ekkelt.

Egg spiste han heller ikke. Han kunne til nød spise stekt egg, men da måtte det være stekt på begge sider til det var brunstekt sånn at han var HELT sikker på at plommen var hard. Grunnen til at han ikke spiste egg var at en han kjente en gang hadde sagt at egg egentlig er et foster. Sant nok. Og han som sa dette hadde selvfølgelig ingen anelse om at han med den uttalelsen begrenset et allerede smalt og svært begrenset kosthold.

Hønsekjøtt spiste han ikke fordi han en gang hadde sett høner gå å pirke i bakken bak en utedass. Tanken på hva de få hønene kunne fått i seg var altså nok til at han resten av sitt liv vraket hønsekjøtt. Også fra høner som aldri hadde satt sine ben utendørs, langt mindre bak et toalett. Skalldyr krøp på havets bunn og spiste råtten fisk, lik og andre ekle ting. Det er vel unødvendig å si at det dermed var helt utelukket å spise noe som foret seg selv med sånt griseri.

Sukat verken spiser lik eller har noen blodførende kanaler, det var bare stygt. Det var til gjengjeld såpass stygt at han hadde panikk for å forsyne seg i selskap og bli belemret med ei skive med denne ufordragelige ingrediensen. Han var jo strengt oppdratt, og hadde man forsynt seg, skulle man spise opp. Jeg var så heldig å få mulighet til å observere min far en gang han hadde tatt ei skive som det viste å være sukat i. Det var et skue som overgikk det meste av moderne underholdning må jeg si! Jeg har kun sett lignende grimaser utført av den Canadiske komikeren Jim Carrey.

Oster var et tabuområde for seg selv. Brun og hvit ost gikk greit, men alt av «finere» sorter med smak, lukt og eventuelt blå sjatteringer eller skorpe var helt utelukket. Hvilke assosiasjoner han fikk av dette skal jeg ikke gi meg inn på å analysere nærmere. En gang vi tilbragte påsken på høyfjellshotell på Saltfjellet, fikk vi servert en forrett med bare oster og kjeks. Min mor elsket jo dette og så henført på tallerkenen som ble plassert foran henne. Min far derimot, fikk dette sedvanlige Jim Carrey-uttrykket og utbrøt oppgitt: «Ost og all slags faenskap!» Aldri har vel en kelner opplevd en sånn reaksjon for noe så rent og uskyldig som et fat ost.

Egentlig er det like greit at min far ikke fikk oppleve teorien om at insekter og larver antagelig vil være fremtidens nærings- og proteinkilde. Det sa i alle fall en fyr i en dokumentar for en tid siden. Om ikke min far allerede hadde vært borte, så hadde han antagelig tatt sin død av DEN tanken!

#humor #appetitt #mat #koteletter #kresen #ost #skalldyr #kjøtt #egg 

Foto: matprat.no 

Ingvar reddet en pinlig situasjon...

...trodde han da han braste inn hos optikeren og kauket høylytt hva jeg hadde gjort.

Det var på midten av 90-tallet. Dagen før hendelsen hos optikeren hadde jeg i hui og hast bladd gjennom telefonkatalogen for å finne nummeret til optiker i Bodø. Jeg hadde ikke god tid på meg, for klokka var fem på fire, og de stengte atter all sannsynlighet klokka fire.

Jeg hadde flaks og fikk svar like før de stengte, bestilte time og var glad og fornøyd fordi jeg kom på å være så usedvanlig lur. Nå skulle jeg endelig få meg nye briller! Dama jeg snakket med spurte om jeg pleide å være hos dem, for hun fant ikke navnet mitt noen steder. Jeg overbeviste henne om at joda, hadde vært der mange ganger. For sikkerhets skyld noterte hun mobilnummeret til Ingvar sånn at hun kunne ringe dersom det var noe.

Neste dag kjørte vi til Bodø, og da klokka nærmet seg avtalt tidspunkt hos optiker oppsøkte jeg etablissementet med stor tro på at jeg skulle dra derfra med et utvidet syn på det meste.

Det var uhorvelig mye folk på det venterommet. Det har vel aldri vært så trangt i en sofa hos optiker som akkurat den dagen, og jeg begynte så smått å telle ansatte for å gjøre en oppsummering over hvor mange kunder de kunne ha tid til å ekspedere i forhold til min avtalte time. Da klokka var passert mitt tidspunkt med 20 minutter begynte jeg å ane uråd, og gikk bort til skranken for å sjekke at jeg var registrert.

Dama bak skranken fikk både navn, fødselsnummer og adresse, men fant ikke noen som het det jeg heter. Nå begynte det å demre for meg, og jeg skjønte at jeg hadde sett feil i katalogen og bestilt hos en annen optiker enn den jeg hadde oppsøkt - en bekreftelse på at det var på tide å faktisk få seg nye briller også!

Å, denne følelsen av å drite seg skikkelig ut i folks påsyn - intet kan vel sammenlignes med den! Man kjenner liksom en ubehagelig varme som sprer seg helt fra nederst i hårrøttene og både til hårtuppene og ned langs ryggraden og helt ned i tærne. Samtidig jobber hjernen febrilsk for å finne en troverdig løsning på situasjonen, sånn at man skal komme ut av den med hodet over vannet og i hvert fall noe ære i behold.

Og hjernen min fant en SUPER løsning. Jeg sa med full overbevisning og med en solid bakgrunn i drama og skuespill at jeg hadde snakket med en ansatt dagen før, ikke avtalt time, men vedkommende hadde bedt meg komme innom i tilfelle det ble noe ledig. Og nå bare lurte jeg på om det VAR noe ledig. Med et fast blikk og et vennlig smil lirte jeg ut av meg denne vidunderlige utveien, mens jeg ba en stille bønn om at dama bak skranken ikke var den eneste på jobb dagen før.

Men hun smilte vennlig tilbake og sa sånn «Åja, da skjønner jeg, men dessverre er det ganske fullt her i dag». Jeg takket og sa at jeg heller skulle komme tilbake en annen gang og bestille time, alt mens køen bak meg ble større og jeg tenkte at NÅ skal jeg ut herfra før denne svindelen blir avslørt. Fornøyd med min egen elegante løsning på utdritingen smilte jeg overbærende til dama bak skranken.

Det var da det skjedde. Døra gikk opp, og Ingvar ropte for full hals inn i lokalet:

«Elisabeth! Du har bestilt feil! De ringte fra optiker på Fauske. Du har bestilt time på Fauske!» Han så unnskyldende på både ansatte og kunder mens han smilende gjentok, liksom henvendt til dem - «Hun har bestilt på Fauske!»

Jeg hadde nettopp hatt situasjonen i min hule hånd, men ikke nå lenger. Jeg strenet ut av lokalet med min kjære ektemann i hælene, en ektemann jeg akkurat nå hadde mest lyst til å dytte ut i gata dersom det kom en trailer.

«Hvorfor i H...... gjorde du det der?» var mitt første og eneste spørsmål.

«Jeg skulle bare redde deg fra å lage en scene der inne, sånn at du ikke dummet deg ut» var svaret.

Takk. Det var jo kjempesnilt.

Og for å si det sånn, jeg skiftet optiker etter dette.

#humor #optiker #briller #livet #pinlig #feilbestilling #flau #hverdag

Foto: Google

Jeg skal oppdatere bloggen hver dag...

...dersom jeg mister både jobben, familien og livsgleden.

Men foreløpig har jeg alle tre delene, så da blir det lagt ut noen innlegg i ny og ne. Og ny og ne er ofte nok.

Jeg skal innrømme at min hverdag er ikke egentlig slik at jeg egentlig har kjempegod tid til blogging. Det første jeg gjør om morran er jo å dra på jobb. Jeg er jo så heldig at jeg HAR en jobb. Deretter må man kanskje handle, og spise. Etter å ha laget maten, vel og merke. Så er det kanskje noe husarbeid som må gjøres. Det er DA jeg blogger.

Dette fenomenet har jeg skrevet om før, og det er vel ingen overraskelse at dersom noe må vike i min hverdag så er det husarbeidet. Det byttes gjerne ut mot både trening, håndarbeid, Netflix, redigere bilder eller rett og slett å bare se i veggen.

Da jeg var unge, brukte jeg også å skrive. Jeg husker at min mor beordret meg til å vaske på badet da jeg var sånn ca 10-11 år. Jeg gikk opp på rommet mitt, fant fram blyant og papir og skrev en sang som handlet om det å vaske dass til melodien «Kjære Gud, jeg har det godt.» Deretter gikk jeg ned og sang den til henne. Husker ikke hele sangen, men husker at siste vers endte med «Vaske dass er kjedelig, skiten flyter, jeeeeg viiiil spyyy.»

Hvis jeg ikke husker feil, tror jeg at hun hørte tålmodig på sangen, men deretter ble jeg beordret til å gjøre et nytt forsøk på å få vaska det badet. Som dere skjønner så er denne trenden med å velge å gjøre noe helt annet enn husarbeid noe jeg startet med tidlig. Jeg var med andre ord tidlig et stort talent innen husarbeids-skipping. Men til å være SÅ lite glad i husarbeid som jeg er, er jeg veldig nøye på at det ikke skal være rotete eller skittent. Det skal være sagt. Så jeg er for så vidt «et renslig svin», som far min brukte å si.

Men hvordan man enn snur og vender på det, så er dette siste innlegget i år. Kalkunen er tatt opp til tining og tilbehøret er kjøpt inn. Da er det bare å ta fram nål og tråd og sy inn det tilbehøret som skal være inne i kalkunen og tilberede resten utenfor kalkunen. Det er et langvarig og møysommelig arbeid, og selv om en tilberedt kalkun klar til steking ikke ser verken god eller spiselig ut, er det alltid godt når den er ferdig. Jeg husker enda godt hva min yngste sønn sa da han var tre år og kom inn på kjøkkenet og jeg hadde fått kalkunen inn i ovnen. Han stirret vantro inn i ovnen før han utbrøt: "Kem e det dær?????" Jeg skjønner meget godt hvorfor han spurte.

Så da får jeg ønske alle et riktig godt 2018! Håper det nye året bringer lutter glede og hurrastemning til dere alle - og så må dere gjerne lese blogg!

#humor #blogg #hverdag #livet #kalkun #nyttår #godtnyttår 

Foto: Eget arkiv

Det koster å være dau...

...var vi enige om etter begravelsene.

Begge foreldrene mine døde med bare et og et halvt års mellomrom. Det var en trist og fæl tid av mange grunner, selvfølgelig. Jeg kunne sikkert skrevet et alvorlig og dypt innlegg om det, men det skal jeg ikke. For dette er først og fremst en humorblogg.

Nå er det sikkert mange som tenker at dette er ikke noe å spøke med, for dette er et alvorlig tema. Det er ikke noe å skrive sarkastiske eller humoristiske blogginnlegg om. Men det er jeg uenig i, og jeg VET at jeg har foreldrene mine med meg på det, så her kommer det!

Her og nå skal jeg nemlig skrive om økonomien i det hele. For jeg må si at jeg føler virkelig med de som knapt har råd til mat og klær, og så må besørge en begravelse til en av sine nærmeste. Det er sikkert ille nok for dem å skrape sammen nok til LIVETS opphold, om de ikke skal påkoste oppholdet til en død i tillegg.

Begravelsesbyrå som fikser ALT i en sorgens stund er veldig greit og praktisk. Det er jaggu nok å bite i de første dagene etter en nær persons bortgang, så det er veldig greit at noen som kan rutinene leder an og man bare henger med i svingene. Selv om det koster heroin.

Kiste kan man nesten ikke klare seg uten, det skulle jammen tatt seg ut. Gravstøtte er også greit å få på plass. Man kan selvfølgelig klare seg en stund med trekors, men her aner det meg at både egne og omgivelsenes forventinger er såpass tilstede at man «kryper til korset» og kjøper støtte. Så er det blomster, bårebuketter, mat og diverse annet.

Min far var en sparsommelig mann, og det var TO ting spesielt han syntes det var grusomt å bruke penger på. Det ene var nyttårsraketter. Det var å la pengene gå opp i røyk, bokstavelig talt, sa han. Og hver nyttårsaften kom han med en lang tirade om hungersrammede i Afrika og hvor mye mat og klær de kunne fått for hvert blaff vi så på himmelen. Vi brukte maks 150 kroner på raketter, stjerneskudd OG fyrstikker.

Det andre han syntes var grusomt å bruke penger på var - ja, gjett! Bårebuketter! Å koste penger på friske blomster som skulle graves ned i jorda sammen med et lik etter en times tid i kirka var helt forferdelig bortkasta, mente han. Det var jo ingen som nøt synet av bårebukettene heller, i alle fall ikke de aller nærmeste som satt med øynene i et lommetørkle og gråt. De mer perifere gjestene kunne kanskje kaste et blikk på dem å tenke «Jøss, den var fin», men det var like fullt unødvendig. Jeg hørte aldri den samme tiraden om hungersrammede mens vi var i kirka, men den brukte å komme etterpå når vi ble alene. Han viste jo tross alt noe hensyn til de pårørende.

Det var derfor med blandede følelser vi kjøpte bårebukett som fulgte kista hans. Vi gråt litt, selvfølgelig, men kniste også litt lett og unnskyldende, og så jo paradokset i det hele. Men ei naken kiste ser jo tarvelig ut, så det BLE bårebukett. Men vi droppa raketter, selvfølgelig. Det ville jo blitt too much på alle måter.

Ingvar sa etterpå, da alt hadde roet seg, regningene var betalt og livet skulle begynne å gå videre som man sier, at dersom han daua, så måtte jeg ikke FINNE på å bruke så mye penger på begravelse og tilhørende dill! Jeg svarte jo som sant var at jeg trodde man er pålagt å begrave døde. Eller i alle fall «kvitte seg med» dem på en eller annen måte.

Jojo, men det trengte jo ikke koste flesk, mente han. Da jeg spurte han om hvilke alternativer han mente vi hadde på området, fikk jeg greit svar:

«Søkk meg på utpå fjorden og skriv «Ingvar» på ei blåse».

Jeg har ikke så lyst til det bl.a av den grunn at jeg bruker å BADE i denne fjorden. Men jeg skjønner jo såpass at om JEG dør først, så blir det neppe noen standsmessig seremoni!

#humor #svarthumor #makaber #begravelse #begravelsesbyrå #økonomi #bortkasta

Foto: VG

Jula ringes inn...

...nøyaktig mellom klokka 15.00 og 17.00.

Og i ethvert forhold der kompromissene får råde vil det si sånn rundt omkring klokka 16.00.

Jeg har hørt mange argumenter for å holde seg til folk av sin egen kultur og bakgrunn. Det er tryggest, for da kjenner man de samme skikkene og samlivet går etter all sannsynlighet glattere da. Det er utrolig mange fallgruver i et forhold dersom man kommer fra ulik bakgrunn med ulike skikker og tradisjoner, nemlig. Sies det.

Ingvar og jeg vokste opp i samme bygd. Vi har vokst opp med noenlunde samme hudfarge, i hvert fall vinterstid, samme religion og samme kultur. Det burde egentlig ha vært duket for et samliv uten noen slags kontroverser. Men du verdens min så ulike JULETRADISJONER det kan være når man vokser opp noen kilometer fra hverandre!

De første julene vi skulle feire sammen som familie var en prøvelse av dimensjoner for  forholdet. De første hindringene var alle forberedelsene. Vi nordmenn har jo noen  juletradisjoner som er såpass omfattende at det egentlig ikke er rart at noen begynner midt i november for i det hele tatt å bli ferdig. Og her hadde vi hver våre tradisjoner, og så skulle vi bli enige om kompromissene. Good luck!

Jeg var for så vidt vant til at det skulle bakes julekaker. Det var Ingvar også. Men jeg liker ikke julekaker, og kunne godt tenke meg å lage min egen tradisjon der man bare skippet akkurat dette. DET kunne ikke Ingvar tenke seg, vi fikk jo etterhvert unger og de skulle da få julekaker. Så da ble det julekaker, da. Som hovedsakelig mødrene våre bakte, siden jeg nektet.

I tillegg elsker Ingvar lefser. Det liker jeg heller ikke. Også en tradisjon jeg kunne tenkt meg til å drite i, men den gang ei. Vel vel, så bakte vi lefser - EN gang. Deretter kjøpte vi. For maken til drittarbeid skal du lete lenge etter! Det tar en hel dag, om ikke to. Det tar 5 minutter å kjøpe.

Ingvar var vant til at det skulle lages syltelabber og sylte. Jeg på min side var vant til sauerulle og oksestek som pålegg. Syltelabber er UMULIG for meg å spise. Hvordan noen i det hele tatt kan tenke seg til å gnage på føtter er meg en gåte, men vel bekomme! I alle fall, jeg lærte meg å lage syltelabber og sylte. I tillegg til rulla og steika.

Så var det julemiddagen. Hos oss var det pinnekjøtt. ALLTID pinnekjøtt på julaften. Ingvars familie derimot brukte å ha ribbe. Så da var det å bli enig om det da! Her tror jeg vi fant en slags ordning med annen hvert år hvis jeg ikke husker feil, men det var med gråt og tenners gnissel at vi kom fram til den ordningen.

I tillegg til dette var det jo dette med TIDSPUNKTET for middagen. Hos Monsens spiste vi nemlig middag klokka 15.00. På sekundet! Vi foretrakk å spise pinnekjøttet litt tidlig slik at foreldrene mine, som elsket å høre på sølvguttene til ettermiddagskaffen, kunne gjøre det i ro og fred etter at middagen hadde «seget», som de sa.

Hansen-familien derimot hadde åpenbart ikke noe behov for verken sølvgutter eller å la middagen sige, så de spiste senere. Og det var suppe, middag, dessert, kaffe og kaker rett etter hverandre uten pause. Her la imidlertid Monsen inn et relativt hardt trykk, så de første årene var middagen klokka 15.00 - enten det var ribbe eller pinnekjøtt. Etterhvert har jeg innsett fornuften med å drøye den middagen noe. Men Sølvguttene er det TOTALT utelukket å høre på! Ingvar, som vokste opp med Pink Floyd, Frank Zappa og Deep Purple har overhode ikke tenkt å tilbringe julaften til toner av disse «kastratsangerne», som han sier. Og det er greit. Jeg klarer meg også uten.

1. og 2. juledag var helligdager med stor H hos min far. Da skulle vi ikke arbeide eller gjøre noe som kunne virke «anstøtende», som han sa. Verken overfor naboer eller Vårherre. Hansens derimot, hadde ingenting imot å være litt anstøtende, og dro gjerne fiskegarn disse dagene. Og sånn helt ærlig tror jeg Vårherre ser i nåde til dem for det, for min far tilbragte ofte de hellige dagene foran sitt orgel i stua, der han koste seg med å vrenge salmetekster og julesanger til det ugjenkjennelige og høyst blasfemiske. Til vår knisende forlystelse.

Noe av dette har vi fått til å kombinere. Fra Hansens har vi holdt i hevd en laidback holdning til helligdager, og fra Monsens har vi tatt godt vare på tradisjonen med å vrenge salmer og andre religiøse tekster. Fisk kjøper vi, slik som lefsene.

Etter hvert har vi vel blitt litt rundere i kantene med tanke på våre medbragte tradisjoner, spiser det vi har blitt enig om å spise sånn ca. når det er ferdig, og ser eller hører på det vi selv ønsker på hver sin PC - innesluttet, mett, asosial og sikkert typisk norsk. Og det føles helt greit anno 2017. Men det har tatt over 20 år å komme dit!

SÅ, til alle som tenker at man bør holde seg til sitt eget folkeslag for å unngå konflikter om tradisjoner, så har jeg bare en ting å si:

HAHA! YOU WISH!!!

#humor #familie #samliv #kultur #tradisjon #jul #kulturkollisjon #bakgrunn #julemiddag #juletradisjoner 

Foto: Monsen/Hansen-familiens dokumenterte jule-entusiasme under middagen klokka 15.00

En mørk dag...

...var det, i går.

Ikke for at det var noe trist eller fælt som skjedde, men fordi det bare er den mørkeste dagen i året. Det er nå bare et faktum.

To ganger i året snur sola som vi sier, selv om sola egentlig henger der den alltid har hengt, helt i ro. Og i går var altså den ene gangen sola liksom «snudde». Den beste gangen, faktisk. For selv om det er den mørkeste dagen, er det da vi er lysest til sinns.

Det er nemlig sånn at vi nordpå føler en helt usigelig glede når sola snur vinterstid. Da blir vi lystige og glade og ser framover mot lysere tider. Selv om det er peise mørkt ute og det mentalt føles som vi sitter innestengt i en forsegla bunkers, så synes vi det er fantastisk å bare vite at NÅ har det snudd, liksom. NÅ blir alt bedre. Nå blir det i hvert fall ikke mørkere!

I juni derimot, når det er lyst både dag og natt, fuglene kvitrer og sola står fjellstøtt på himmelen midt på natta, da siger mismotet over oss nordlenninger når sola snur. Enda det er før fellesferien, like etter skolene har stengt, grillsesongen har så vidt begynt og badevannet i fjordene er langt fra oppvarma enda, så klarer vi ikke å la være å tenke over det faktum at DER snudde sola! Og denne ganger er det lutter misnøye, for nå går det mot mørkere tider! Nå blir alt verre. Nå blir det i hvert fall ikke lysere!

Enda den mørkeste tiden ikke kommer før langt ut i november, så er tia rundt St.Hans en sorgens tid fordi sola snur og da begynner å gå mot høst, mørke, november og vinter. Rake veien nedover. Vemod, angst og beven. Og selv om det nå er snakk om den lyseste dagen i året, så lyst at noen blokkerer vinduene eller ligger med solbriller på for å få sove om natta, er det liksom da vi blir mørkest til sinns! 

De aller verste av oss ser med mismot på BEGGE dagene. På vinteren fordi det faktisk ER jævla mørkt ute, og på sommerstid fordi vi da har ALL grunn til å være mørk til sinns. For at nå BLIR det mørkt. Om fem måneder, liksom. Hvis man først skal se mørkt på alt, er dette absolutt en unik mulighet. Like greit å helgardere!

Snakk om selvplaging! Snakk om paradoks!

#humor #vintersolverv #vinter #mørketid #sol #nordland #nordnorge #nordlenning #paradoks #mørkt #mørke

Foto: Google

Det ble fødsel midt i julestria...

...for 60 år siden.

Det har både sine fordeler og ulemper. Særlig for partneren til «barnet». Og partneren, det er meg.

Ingvar er født 19.desember. Vi er ikke noen store og ihuga bursdagsfeirere, men litt familie, mat, kake og kaffe bruker det nå å vanke en av dagene RUNDT bursdagen hans. For han er nemlig født på den dagen 90% av skoleavslutningene faller på.

19. desember er sånn midt i alt; like før og like etter. Før du får bakt alt, før du har pyntet helt ferdig, men etter at du har sydd rulle og kjøpt fenalår. Før treet er på plass, men etter at det er henta. Før du tar den siste gulvvasken, men etter en real kattevask sånn at man tross alt kan invitere noen. Før alle presangene er pakket og delt ut, men etter at det er kjøpt inn og ligger forhåpentligvis godt nok gjemt sånn at ingen av gjestene ser dem og skjønner hva de får.

Midt i dette oppløpet til julehelga feirer vi altså bursdag. Og det bruker å være ganske ok, for etter at det er rydda og gjort klart til gjestene, bruker jeg som regel å tenke at faen, jeg trenger jo ikke å gjøre så mye mer til jul! Dette er jo mer enn jul nok når jeg ser meg rundt!

Men ETTER at gjestene har dratt, fenalåret er delvis demontert, kakesmulene ligger på gulvet og dukene er litt grisete, da tenker jeg at ok, jeg må kanskje vaske gulvene en gang til og legge på rene duker. Men etter å ha satt på oppvaskmaskinen føler jeg alltid at jula er i boks likevel.

Men så er det sånn at etter den feiringa så blir det ofte rester. I hele desember går de fleste og gleder seg til julemat og sånn. Smake på rulle, koke grøt og kanskje drikke gløgg når det nærmer seg julaften. Men da spiser vi påsmurte rundstykker, oppvarmet gryterett, tropisk aroma og drikker brusrester til og med lille julaften fordi det er en skam å kaste mat. Og det ER det.

Det betyr ikke at vi spiser mindre av det andre - hadde det nå enda vært sånn! Neida, det blir julegrøt, og gløgg og rulle og alt det andre også. Problemet er bare at denne komboen av bursdags- og julemat gjør at vi er fullstappa allerede FØR jula setter ordentlig inn.

Så, når romjula kommer tenker vi med lengsel på ei enkel skive med leverpostei og et glass vann. For det finnes ikke noe bedre enn den første skiva med leverpostei etter matgildet siste dagene i desember!

#humor #bursdag #jul #julemat #feiring #selskap #mat

Foto: Google

Ingvar slår seg vrang...

...hver jul. Og det er den evindelige diskusjonen om hvorvidt juletreet skal være av plast eller...tre.

Det er jeg som vil ha plast. Jeg kunne GODT ha tenkt meg et sånt helt greit lite tre med bittesmå lys innpoda i de kunstige greinene. Jeeez så lettvint det hadde vært for mor i huset! Men nei takk, han vil ha ekte vare med fluelarver, kvae og med barnåler som ligger rundt i hele stua 2.juledag fordi vi ikke kommer på å vanne denne vannhungrige innretningen.

Ikke for å snakke om før man kommer SÅ langt! Det å tilpasse ei gran til ei lita stue med sykeseng, hund og konstant peisvarme er ikke for pingler og gamle gubber. Det må sages og kvistes sånn at det ikke når helt opp i taket, og så er det å få den kvae-klissete stammen bein i den der forbanna juetrefoten! Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det er bare tre føtter på en juletrefot - de er jo programmert til å velte dersom treet heller en halv millimeter for mye i en eller annen retning!

Vi har som før nevnt ikke verdens mest romslige hus i utgangspunktet, og så er vi pokka nødt til å ha en sykeseng i stua takket være Ingvars handicap. Det naturlige treet er rimelig fort fritt for barnåler på den sia der den senga kjøres fram og tilbake for å si det sånn. Men Ingvar VIL ligge ved det treet og kjenne at det lukter skog og mark, og få nåler i senga. Så da så. Og noen gleder må man jo få i livet, særlig når man er ufør.

Og nå skal det i rettferdighetens navn sies at vi har en juletreleverandør som er så tilpasningsdyktig at vi bestiller trær som er skreddersydd for vår stue. Både i høyde, vidde, tetthet og ellers alt vi måtte be om. Men uansett, det er visstnok et faktum at med juletreet kommer det inn 10-15000 insekter. GUD som jeg gleder meg! Så glad som jeg er i småkryp så gjør det definitivt ikke saken bedre.

Vi hadde plastjuletre før. Det vil si, vi har det nok enda et sted på garasjeloftet. Men det plast-treet er et tabubelagt område som ikke bør bringes på bane. Den jula vi brukte det treet holdt Ingvar på å sture seg tvert i hjel. Det var visstnok et så trist kapittel i hans liv at det overgår både sykdom og handicap!

Og det kan vi jo ikke risikere å gjenta. Så da er det bare å lade støvsugeren med ny pose og gjøre klar til barnål- og insektskrigen!

Og JA, det utvalgte bildet til dagens blogginnlegg er valgt med omhu og på pur jævelskap. Så kan dere kose dere, tre-juletretre-entusiaster!

God jul!

#humor #familie #handicap #juletre #jul #hjem #hverdag #insekter #fluelarver #barnåler #plastjuletre #uenighet

Foto: Wikipedia

Verdens mest kjente stefar...

...må vel sies å være Josef.

I den anledning skrev jeg for noen år tilbake et dikt om hele situasjonen sett fra Josefs synspunkt - dersom han hadde vært nordlenning. 

PS! Dette er sterk lesning for alle søringer, konservativt religiøse, eller folk som har bare moderat, hverdagslig og triviell humor. Dere er herved advart!

               

Eg heite Josef, e gift mæ ho Maria.

Vi begynt no i lag førr så længe sia.

 

Vi va lykkelig førelska, ho va fager og blid,

Så sjokket va stort då ho sa ho va gravid.

 

E vart arg og svartsjuk, vi hadd jo sterke bånd!

Då sa ho så blygt - "Da va den hellige ånd...!"

 

Hørt på farken tenkt eg, det e mykkje man ska lære!

"Du HA no ikkje lagt deg ner mæ VÅRHERRE???"

 

Ho stamma og førklara med skjelvanes leppe -

"Vi va ikkje i lag sånn der...under teppe...?

 

Eg vart så førbainna at e sprang ut!

Hytta mot himmel?n og ropa: "DIN STUT!"

 

Men så roa da seg no sånn etterkvart og tel slutt.

Og når tia kom, så fækk ho ein gutt.

 

Ja dæken, den fødseln - den va nåkka før se sjøl!

Vi va ute å reist, då ho vart så støl.

 

Ho pusta og pæst, og vart arg og bøs,

så e drog ho bærre inn i nærmaste fjøs.

 

Jaja, nok om da, gluntongen vakst tell

han va grei og snill og gjor lite sprell.

 

E tok han mæ på jobb, ja e jobba som snekker.

Men det ska e sei dåkk, han va ikkje nån mekker!

 

Han satt mest bærre å såg folk i øuan og prata,

og stemmen va salvelsesfull der han satt på gata.

 

Førr e vesst ordet av da gjor han vattn tell skjenk!

E prøva å avled mæ nåkka spiker han kunn bænk.

 

Plutselig en dag sto han å prata mæ ei hora!

Dæsken tenkt e, det hær har han ikkje etter mora!

 

Å ka dåkker mein - det som verre e - 

han kunn jo ikkje heller ha da etter me!

 

Men på en underlig måte, om han va beskjeden og glad,

så va han samtidig så inn i helsike sta!

 

Og snekker vart han ikkje, han ha jo ikkje løst.

Ha sku absolutt driv i nåkka religiøst.

 

Herregud, tenkt eg, no e gluntn bidd garn!

Det her e i hvertfall nåkka han har etter farn!

 

Da gjækk som da mått -  han vart tell korset lænka,

Mæ spiker som pinade eg sjøl hadde bænka!

 

Men sta som han e, den der lille kroppen,

så trur dåkker ikkje at han sto opp igjen!

 

E vart jo førbaust - førr mæ ei sånn beinbygning,

Kem sku tru han va en peis mæ steinrydding!

 

No kjem han å går, som han sjøl har løst.

Han vis seg no sjelden, men e før mange ei trøst.

 

Han e jo godt likt, i alle fall førr da mæste.

Men ska sei han laga bråk blant både bønder og præsta!

 

Da va ikkje bærre enkelt å va hans førelder!

E angra på at vi ikkje kjøpt hund, heller...

 

Ja, dåkker kunn ha prøva sjøl å va stefar tel en kar,

mæ ei jomfru tell mor, og Vårherre tel far!

 

#humor #blasfemi #juleevangeliet #nordnorsk #jul #dikt 

Foto: Google - advarselskilt

Jeg trener aldri...

...på ting jeg ikke tror jeg har mulighet til å bli litt god på.

Men det HAR hendt at folk har overbevist meg om å trene på ting jeg for lengst har avskrevet, og så har det vist seg at det funka. I dag skal jeg skrive om en sånn ting. Og det er å trene på...3KT.

3KT er et bittelite, men riktig så innholdsrikt treningssenter her i Tjongsfjord. Det sier seg selv at i ei lita nordlandsbygd med folkelig og passe grov humor så ble treningssenteret i løpet av særdeles kort tid omdøpt til "Tre kåte". Det får så være, for ikke så rent overraskende så har de "tre kåte" faktisk vist seg å være både nyttig, hyggelig og givende å bruke tid og ressurser på!

I begynnelsen stritta jeg imot etter noter. "Å løfte vekter er IKKE min greie!" deklamerte jeg med full overbevisning. Min meget gode venninne som av og til bare ser ut til å vite mitt eget beste, klarte imidlertid å overbevise meg om at dette kom jeg til å like! Gudene vet hvordan hun kunne vite det, for det var som sagt svært langt fra det jeg så for meg kunne fatte min interesse.

Men nå er jeg engang sånn at jeg elsker å lage skjema! Jeg lager skjema med statistikker og grafer for alt fra økonomi til husarbeid og middagsplaner. Og da hun nevnte at her kunne det være gunstig å notere opp antall kilo, repetisjoner og sett for å virkelig SE utviklingen av innsatsen, koblet autismedelen av hjernen min inn. Og uten at jeg skal gå så fryktelig inn på det så er den delen litt stor hos meg.

Her ble det fram med PC, excel og nitidig innføring av øvelser. Treninga kom jo nesten i bakgrunnen, men skitt au, jeg MÅTTE jo løfte tyngre for at grafene skulle se pene ut på skjemaet, så her var det bare å henge i! Jeg hadde jo ei røskanes utvikling den første tia, og det så skikkelig oppløftende ut på den excel-fila! Tre dager i uka stilte jeg opp og dro og dytta på jernting og viftet med manualer, og jeg persa hver bidige gang de første ukene. Grafene på PC-skjermen gikk rett til topps, og det var både jul- og 17.mai-stemning hver gang!

Men det sier seg selv at de grafene flata ut etterhvert. Det er jo begrenset hvor oppadgående en sånn graf kan være uten at man får helseskader, så etter hvert måtte jeg godta "vedlikeholdstrening" og "restitusjoneperioder". Vedlikeholdstrening og restitusjon gjør seg ikke noe særlig på excel. Det blir en sånn vannrett greie på skjemaet som fort kan føre til mismot. Men muskelfestene synes åpenbart at den formen for er helt grei i perioder.

Det er mange som trener av ulike grunner. Mange, spesielt i min alder, har kanskje fått litt panikk og gjør et siste iherdig forsøk på å gjenvinne tapt ungdom. Andre slanker seg, og det gjorde jo for øvrig jeg også når sant skal sies... Andre igjen trener kanskje bare for at de ikke har noe bedre å finne på. Noen trener også for å pynte litt på kroppen, men jeg vet ikke SÅ mange som trener for å pynte på excel-filer!

Samme kan det være. Grafene kryper sakte oppover, og jeg liker når excel-filene mine er fine!

#humor #trening #livet #excel #styrketrening #hverdag 

Foto: Google

Jeg snakket med de døde...

...på et Lisa Williams show en gang.

Eller JEG gjorde jo ikke det, men Lisa Williams. Og det er vel dessuten delte meninger om hvorvidt hun faktisk GJORDE det, da. Hva enn man måtte mene om det, så var jeg nå der da, som tilskuer til dette omdiskuterte fenomenet.

Det var stor furore både på facebook og i avisen da selveste supermedium Lisa Williams skulle til Bodø. Noen gikk ut på forhånd og advarte om kvakksalveri og falske forhåpninger, lurendreiere og overtroiske. Og som med så mye annet her i verden må folk få lov til å mene og tro det de vil om den saken.

Det som likevel var litt morsomt, en smule unødvendig og ganske utrolig, var at noen syntes det var så inn i hampen unødvendig og bortkastet å ta seg fram vinterstid på dårlig føre for å delta på dette showet, at de sa rett ut at de håpet vi kjørte utfor på turen! De bekymret seg for at vi som dro brukte tid, krefter, drivstoff og penger på sånt svineri. Jeg har vel egentlig aldri i mitt jordeliv vært utsatt for så mye engasjement rundt mitt eget vel, min økonomi og mine åndelige preferanser som da jeg helt uforskyldt ble invitert med på dette arrangementet, og dro av gårde av ren nysgjerrighet. Show er show!

Og man KAN da ikke begi seg ut på å diktere hva andre skal bruke tid, penger og krefter til. Jeg for min del har aldri forstått folk som går på fotballkamper. Men dersom de nå av en eller annen grunn er så interessert i fotball at dette likevel føles naturlig og de virkelig ønsker å bruke to timer av sitt liv til å se på det, så er det jo lite og ingenting jeg kan gjøre med det.

Billetter til viktige fotballkamper med de kjente lagene koster jo heroin! Og for noen av de som dra dit vil det GARANTERT være bortkastet, det er da noe alle vet. Laget de holder med kan tape, spillerne kan bli utvist, og de kan rett og slett risikere å måtte dra hjem trist, sur og forbanna for feildømming, dårlige linjemenn og bedritent lagoppsett. For det er et faktum at det ikke finnes surere folk enn fotballsupportere som har sett laget sitt tape! Jeg har sett MANGE flere sure folk komme fra fotballkamp enn fra Lisa Williams show!

Likevel om disse folka VET at de kan bli skuffet og sur, er det mange av dem som koster på seg både fly og hotell og reiser helt til England for å se kamper med kjente lag på kjente stadions. Men det kunne ikke ramlet meg inn å si at jeg håper flyet detter ned sånn at de ikke kommer seg dit, at de får fish&chips i halsen, eller at ballen skjener ut og treffer dem i pannebrasken så de dør på tribunen. Jeg håper tvert imot at de storkoser seg, selv om jeg personlig antagelig hadde dødd av kjedsomhet der.

Men tilbake til de som ønsket liv og helse av oss som skulle på det showet - akkurat DET var jo liten vits i! For hvis det nå faktisk ER sånn som Lisa Williams sier, så kunne vi jo kommet oss til showet hennes uansett...

#humor #medium #show #lisawilliams #død #kanalisering #overtro #åndelig

Foto: Infobilder.com

Så tenner vi et lys i kveld...

...hvis vi kan finne fyrstikk.

Jeg leter rundt i stua selv, tok vi de med på piknikk..?

Har vi tent bål i høst mon tro?

Jeg vet en eske lå på do!

Så tenner vi et lys i kveld, hvis vi kan finne fyrstikk...

 

Så tenner vi to lys i kveld - hvis vi får fatt i lighter.

De står der utent for seg selv, for ingen av oss røyker.

Vi hadde lighter likevel,

men hvor i f... er den i kveld?

Så tenner vi to lys i kveld, hvis vi får fatt i lighter...

 

Så tenner vi tre lys i kveld. Vi bruker tennbriketter.

Men de kan ikke tenne selv,

når jeg nå tenker etter.

Hvis vi plasserer aceton,

på kokeplata, da mon tro...?

Så tenner vi tre lys i kveld. Vi bruker tennbriketter.

 

Vi tenner fire lys i kveld! Vi bruker flammekaster!

Nå skal de f... meg brennes opp,

om hele huset raser!

Når fyrstikk, lighter... ALT er vekk,

så klart man får en psykisk knekk!

Vi tenner fire lys i kveld!  Vi bruker flammekaster!

#humor #svarthumor #advent #jul #desember #lys #dikt #vers #adventsvers #makaberhumor #satire

Foto: Google

Første luke i kalenderen...

...ble åpnet med andakt og forventning.

Jeg husker at jeg måtte stå på en krakk for å nå opp til kalenderen min mor hadde hengt opp. Jeg var ikke en sånn unge som røsket og ødela, så luken ble omhyggelig åpnet langs perforeringen i pappen. Og skuffelsen var derfor stor etter alt det nitidige arbeidet, da det viste seg at plastdingsen som skulle ligge bak luka var falt ned til luka under, og dermed ikke ville bli funnet før den 15. desember.

Neste dag sto 2-tallet for tur. Det var knyttet stor spenning til hvorvidt plastdingsen var på plass bak luka eller om også den var rydd ned til senere i desember. Heldig var jeg som da fant et knallrosa anker! Det skulle kunne brukes til å lage smykke av til slutt. Det var bare at den ringen som var plassert øverst på ankeret og som tråden skulle tres igjennom, hadde fått en knekk under produksjonen. Dermed ville det ikke bli mer enn 23 figurer på smykket mitt. Jaja. Livet gir og livet tar.

Nabo-ungene hadde fått kalender med sjokolade! Heldiggriser! Jeg misunte dem kraftig, selv om de måtte spare sjokoladene de fant fra søndag til og med fredag og spise dem på lørdag. Det var harde bud på 70-tallet! Noen søsken måtte dele kalender og åpne hver sin luke, og de misunte meg fordi jeg var enebarn og fikk alle 24 lukene for meg selv. Selv om det rosa ankeret var uten ring.

I dag får de fleste ungene ferdige pakker i kalenderen, og før noen tror at jeg skal kritisere det så skal jeg skynde meg å si at det gjorde mine unger også. Da var vi kommet til 90-tallet så de fikk beyblades, pokemonkort og sokker. Av og til fikk de kinderegg, så ble det både sjokolade og figur. Og mens de stappet i seg egget før frokost sendte jeg en tanke til mine barndoms lekekamerater som sparte opp til lørdag.

Men jeg har enda til gode å høre at søsken av i dag får kalenderpakke annenhver dag. Noen foreldre synes at de er riktig så moderate og nøktern når de gir ungene nyttige ting som I-Phone, Gucci-veske eller Playstation 4. Jeg for min del tør ikke tenke på hva sånne unger får på selveste julaften! Men jeg kjenner folk som pakker inn over nitti-hundre pakker til adventskalendere. Da snakker vi viskelær og tannbørster, folkens, hva?

Så kommer da selveste julaften, og da stagger man gjerne ungene med en pakke på morran. Da er det viktig at man velger med omhu, for hvis det er boksershortsen fra tante Augusta som blir åpna er det duket for en stri dag med både gråt og tenners gnissel. Da kan det fort bli mer er enn ribbesvoren som blir sprø, for å si det sånn! Lego på morran var en slager hos oss. Gjerne litt vanskelig sånn at det tok tid, men ikke så vanskelig at VI måtte til pers. Det er en uhyre viktig balansegang her. Spill er også noe dritt hvis man ikke har særdeles lyst til å sitte å kaste terning på selveste julaften.

Det jeg fikk på morran på julaften var en tråd for å tre de 23 figurene på...

#humor #familie #hjem #advent #adventskalender #plastfigurer #barndom #julaften #nedtelling #barn

Foto: Randsfjordmuseene, avd. Hadeland Folkemuseum

Jeg baker ALLTID minst 7 sorter...

...boller, for de blir så ulike i formen.

Det samme gjelder brød og rundstykker. Og det er jo stort sett det eneste jeg baker. Min mor derimot, veide hvert enkelt bolle-emne slik at bollene skulle bli nøyaktig like store.

Julebakst holder jeg meg HELT unna! Men min mor bakte julekaker så det kosta etter. Noen sorter tok det en hel dag å lage, og jeg tror ikke jeg overdriver så veldig mye hvis jeg påstår at absolutt alt av kommer, boller og annet kjøkkenutstyr var ute av skapene og i bruk når den mest avanserte baksten var under produksjon.

Etter at de var ferdig, skulle vi spare på dem. De skulle ikke spises før lille julaften. Og bare noen få. Vi kunne jo få besøk, og da ville det være ytterst uheldig at vi ikke kunne servere alle sortene som var bakt. Og sånn gikk jula, med sparing av kaker slik at det ikke skulle bli tomt for noe. Året etter, sånn omtrent i november, ble mesteparten av småkakene kastet slik at man kunne produsere nye kaker å spare på.

Med mine svært begrensede bakekunnskaper har jeg aldri forstått hva folk skal med f.eks. kremmerhus av plast med 10-12 ulike mønster-tuter til. Men min mor brukte alle disse mønster-tutene i løpet av desember til ulike kaker. Mandelvern brukte hun også. Jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at jeg skulle begynt å kverne mandler! Hvorfor pokker skulle jeg det???

Da ungene var små brukte jeg å bake pepperkaker sammen med dem. Det var jo så koselig, sa alle andre mødre. La meg være helt ærlig: Det var ikke SÅ koselig. Vi spiste masse deig for den var best, fikk stekt noen kaker som vi hengte til pynt, og noen som vi spiste. Så var det bare masse oppvask og vondt i magen som gjensto. Og joda, det hadde sin sjarm, men jeg husker at det var ungene selv som til slutt sa "Mamma, er vi nødt til å lage pepperkaker? Kan vi ikke bare kjøpe de boksene for de pepperkakene er MYE bedre!"

Og jeg kranglet ikke så mye på det. Velsignet være unger med en sånn usedvanlig klokskap!

#humor #familie #hjem #kaker #baking #pepperkaker #syvsorter #julebakst #jul #lillejulaften

Foto: Melk.no

Nå tenner moder alle lys...

...så er i alle fall DET gjort.

For det er bare helt UTROLIG hvor tidlig advent starter her til lands! Tidligere og tidligere kommer det opp julegater, lyslenker på verandaer, rundt møner og opp gjennom flaggstenger, nisser og dverger, pepperkaker, gløgg og dadler, og selvfølgelig - gavehyller i butikkene. Det siste er forøverig HELT unødvendig for de fleste folkene jeg kjenner har skrevet på facebook at de kjøpte inn alle julegavene allerede i januar i fjor.

Jeg må være verdens kjedeligste julemenneske. Jeg liker jula, men jeg avskyr alt førjuls-maset, og er nærmest demonstrativt opptatt av å være så sent ute som overhode mulig. Et år hengte vi opp adventsstjerna på lille julaften. Det var i seineste laget, skal innrømme det, men så snerta den i alle fall vinduet før den ble røska ned i løpet av romjula.

Ingvar spurte et år om vi skulle hente de syvarmede lysestakene på garasjeloftet. "Nei, for guds skyld!" sa jeg bare. Det var forøvrig den eneste gangen Vårherre ble nevnt i anledning jula... Men de stakene er faktisk bare i veien, bikkja snubler i ledningene og vi har da forøvrig lys nok. Og dessuten bruker ALLTID minst en av pærene å være sprengt, og så har vi ikke flere i samme størrelse. Og skulle vi slumpe til å ha noen i samme størrelse så kan man banne på at de enten lyser med et gulere eller blåere lys enn de andre pærene, og da går kosen fort over i ren irritasjon.

Dessuten gidder jeg ikke å lete gjennom alle julepynteskene etter de fordømte stakene. Vi har nemlig et helt arsenal av julepynt. Moren min, som var et iherdig julepynt-menneske, kjøpte noe pynt hvert bidige år. Vi har 10-12 store esker med julepynt, vi. Det sier seg selv at om jeg skulle plassert alt dette inne i huset så måtte vi ha flytta ut selv. Dessuten er jeg minimalist på sånn høytids-pynting. Noe rødt rundt omkring, så er det jul nok. Det kan like gjerne være en duk som en nisse. I verste fall kan en rød genser slengt over en stolrygg gjør også susen...

Ingvar har på grunn av sitt handicap hengende en slynge i stuetaket, en såkalt Redcord. Den er som navnet tilsier rød på farge. Den gjør seg riktig godt i stuetaket nå når det lakker mot juletider. Og takket være den, så kan vi droppe 9 eller 10 av eskene med julepynt og begrense nisseinntaket kraftig. Vi har mer eller mindre julestemning hele året på grunn av den slynga.

Når man så i tillegg får fram 4-5 kubbelys med rød fagre så er det da mer enn nok. Og hvis man da til og med kommer på å tenne dem i løpet av jula så kan det slumpe til å bli riktig så julekoselig!

God førjulstid!

#humor #jul #advent #julepynt #handicap #familie #livet #hjem #førjulstid #lys #lysestaker #stjerne #adventsstjerne

Foto: Google

Jeg er imot utvandring...

...dersom de som utvandrer kan bli sendt tilbake dit de kom fra.

Bare tenk så folksomt det ville blitt her dersom alle som utvandret kom tilbake! Og grøss og gru så mange rare kulturelle sedvaner de kan ha lagt seg til over flere generasjoner i utlendighet! Skikker og tradisjoner som vi i beste fall ville rynket på nesen av, og i verste fall blitt så livredd at vi hadde dannet et nytt politisk parti.

Selv er jeg tredje generasjons utvandrer. Går ut fra at det er det det heter når brødrene til min bestefar utvandret til Amerika. Jeg er for øvrig femte generasjons innvandrer også. Og sjette, sjuende og åttende. Men det tror jeg de fleste er. Jeg kjenner ikke en kjeft her nordpå som ikke stammer fra en eller annen spanjol eller araber som mellom varelossingen langs norskekysten tok seg en urliten pause, der han forlystet seg med et gudsord fra en fjordarm som satt igjen med litt orientalsk ekstraballast under vadmels-skjørtene.

Eller enda bedre - eller verre - at hele skipet gikk ned med mann og mus utfor nordlandskysten, og de som ble reddet ikke hadde mulighet til å «returnere dit de kom fra» som det heter i dag. Dermed ble de værende her oppe mellom flomålet og fjelltoppene. Det har visst ikke vært noe problem med integreringen heller, for de har tydeligvis formert seg som villkatter. Og det er jo bra, for ellers hadde jo ikke vi vert her.

Og selvfølgelig, men all denne oppsamla genetikken innabords så burde vi egentlig ha spisskompetanse på området «innvandrerbakgrunn». Når denne sydlandske ballasten slår inn og vi tilsynelatende vanlige nordlenninger begynner å gestikulere med begge armer samtidig som vi snakker høyt og fort, så er det betimelig å tenke at dette vikinglandet bestående av fjell og fjorder har vært ute en vinterdag før.

Og vi er resultatet. Og det går da rimelig greit...? Det er kanskje ikke SÅ farlig...?

#humor #slekt #utvandring #innvandring #folkevandring #innvandrerbakgrunn

Foto: Digitalt Museum

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Kjerringa til Ingvar

Kjerringa til Ingvar

49, Rødøy

Mitt navn er Elisabeth Sjåvik Monsen. Jeg er født i det Herrens år 1968, og har dermed levd en god stund uten å bli særlig voksen av den grunn. Rent geografisk ble jeg plassert i Tjongsfjord på Helgelandskysten og har etter noen studieopphold andre steder i landet likevel endt på fødestedet. Jeg har ei solid utdanning som spriker i alle retninger, fra reklametegner og førskolelærer til spesial- og dramapedagog. På fritiden driver jeg uhemmet og i svært utstrakt grad med revy. Utover dette jobber jeg jo som lærer da, er gift, mor til to etterhvert voksne menn, har hund, støvsuger, Samsung S7 og skostørrelse 37. Bloggen min handler i all hovedsak om ulike hendelser og tanker i en familie der far er handicappet, og om hvordan makaber og klin sprø humor redder vår hverdag!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker