hits

Du verden så koselig...

...det kan være når strømmen går.

Ingen lydforurensning fra TV, radio eller mobiler, nettet blir borte så man blir NØDT til å snakke med de andre i familien, man finner fram stearinlys og setter på hvert bord, finner ei bok og tenker at nå skal vi virkelig KOSE oss!

Sånn var det her i dag. Jeg hadde akkurat tenkt å støvsuge og deretter lage kyllingpita, og så ble det mørkt.

Vi famlet fram fyrstikker og tente lys der det gikk an, Ingvar snakket uhemmet om hvor koselig dette var, og jeg var ikke uenig. Om strømmen hadde funket hadde han sikkert satt på «Child in time» med Deep Purple, og den liker jeg ikke. Tanken på at det kunne gå ei stund før jeg trengte å høre den var slett ikke ubehagelig.

Jeg konstaterte at jeg hadde 21% strøm på mobilen, og sjekket facebook en siste gang ved hjelp av mobildata før jeg lot meg henfalle til sofaen, ei bok og et urlite hint av 1800-tallets levemåte. Jeg hadde lest ca. ei og ei halv setning før jeg kom på at det kanskje gikk an å lade mobilen via PCen som var fulladet. Dette strømbruddet kunne ta tid, og tanken på 21% og dalende batteri er forbundet med stort ubehag for ei face-avhengig dame i 2018. Etter det lille avbrekket fant jeg fram boka igjen.

Stearinlys lyser akkurat for lite til at man ser å lese. Man kan selvfølgelig sette seg nærmere lyset, men faren for at enten boka eller håret tar fyr er såpass tilstedeværende at sånne risikoprosjekter er litt dødfødt. Dermed la jeg bort boka.

Jeg hadde tvinnet tomler i ca 2 sekund da Ingvar ymtet fram på at han i grunn begynte å bli sulten. Da eldstesønnen kom inn og diskuterte med sin far hvorvidt det var mulig å begynne å lage middag på peisen i stua, mente Ingvar, som har et ulidelig savn etter gode gamle dager, at det var en vanvittig god idè. Han klarte dermed fra handicap-posisjonen sin å sette oss andre i sving på et stupmørkt kjøkken, der vi fant fram jerngryte og finnbiff. Retten ble omhyggelig plassert på peisen, og igjen hørte jeg en leksjon om hvor utrolig mye koseligere det er når strømmen er borte og man kan gjøre ting sammen som i riktig gamle dager!

Jeg er gammel nok til å huske begynnelsen av 70-tallet. Jeg savner ikke det engang, og langt mindre riktig gamle dager. Jeg liker at nettet funker, at jeg kan sette på komfyr, vannkoker eller støvsuger, at jeg kan lade det som lades kan og slipper å koke på vedovn. Men ok. Dette kunne da umulig vare evig. Få gryta på kok nå, så kan jeg sette meg ned å kose meg mens jeg venter på at strømmen skal komme tilbake, tenkte jeg.

Ingvar samler på alt mulig av gamle ting. Her før jul kom han hjem med to oljelamper som besteforeldrene hadde hatt. Det synes han er stor stas, og siden situasjonen nå var så urkoselig og gammeldags fra før, oppfordret han vår eldste sønn til å hente dem. De ble tent og satt på peisen like ved ved finnbiffgryta som nå så vidt begynte å trekke. For å liksom lyse opp i det provisoriske kjøkkenet. Jeg hadde hentet meg en Baileys og satt meg til rette i sofaen med et juleblad jeg ikke hadde lest enda. Det hadde større skrift enn boka, så jeg gikk optimistisk løs på første side.

Da knaste det. Eldstesønnen som blir 24 på mandag skulle åpne for litt mer flamme på oljelampe nr.2, og det skjøre glasset som sikkert ikke hadde vært i bruk siden 50-tallet tålte ikke påkjenningen. Javel. Opp av sofaen igjen, berge bikkja inn i hundeburet før labbene fikk seg en kirurgisk omgang, finne fram de hypermoderne tørrmoppene som tar ALT og gjøre en innsats i en god omkrets rundt ulykkesstedet mens sønnen hentet kost og støvbrett. Slike ting man har litt utilgjengelig siden man vanligvis bruker støvsuger.

Da vi endelig hadde fått opp alle mikro-delene av den knuste antikviteten kom Ingvar med en velrettet bekymring - kom det glassbrott i finnbiffgryta? Det er en av de situasjonene der du VET hva du burde gjøre, men leter etter alle mulige smutthull for å gjøre det mest behagelige. Det mest behagelige her og nå var å la det stå til. Men vi vet jo at det ikke er lurt. Glassbrott i tarmsystemet er ikke å anbefale. Det var nå halvannen time siden strømmen gikk, og jeg hadde enda ikke «koset meg».

Jeg ga nå uttrykk for egen oppgitthet og overdreven tiltakslyst på de andre - på de mest ugunstige øyeblikk. Med en tirade om at når vi omsider ville få rigget i stand til denne forhistoriske kosekvelden ville strømmen antagelig komme tilbake. Dermed tok eldstesønnen ansvar for gryta, helte ut innholdet, fant fram ny finnbiff og fikk den på kok på peisen.

Etter at glassbrottene og gryta var tatt rede på satte jeg meg nok en gang ned i sofaen igjen og tenkte at nå - NÅ SKAL DET FAEN MEG KOSES HER! Bare sånn til strømmen kommer tilbake og jeg må begynne med det jeg egentlig skulle gjøre i dag. Jeg krøllet meg demonstrativt sammen i sofahjørnet og sa at hvis noen nå hadde mer glass i maten skulle jeg aldri koke noe som helst mer. 

Og akkurat da kom den. Strømmen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kjerringa til Ingvar

Kjerringa til Ingvar

50, Rødøy

Mitt navn er Elisabeth Sjåvik Monsen. Jeg er født i det Herrens år 1968, og har dermed levd en god stund uten å bli nevneverdig voksen av den grunn. Rent geografisk ble jeg plassert i Tjongsfjord på Helgelandskysten og har etter noen studieopphold andre steder i landet likevel endt på fødestedet. Jeg har ei solid utdanning som spriker i alle retninger, fra reklametegner og førskolelærer til spesial- og dramapedagog. På fritiden driver jeg uhemmet og i svært utstrakt grad med revy og andre ulike humoristiske krumspring. Utover dette jobber jeg som lærer, er gift, mor til to etterhvert voksne menn, har hund, støvsuger, Samsung S7 og skostørrelse 37. Bloggen min handler hovedsakelig om ulike hendelser og tanker i en familie der far er handicappet, og om hvordan makaber og klin sprø humor redder vår hverdag!

Kategorier

Arkiv